Job (Norwegian)

1

1:1b.JOB.001.001 I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde.

1:2b.JOB.001.002 Han fikk syv sønner og tre døtre,

1:3b.JOB.001.003 og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens barn.

1:4b.JOB.001.004 Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus, og de sendte da bud til sine tre søstre og innbød dem til å ete og drikke sammen med dem.

1:5b.JOB.001.005 Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud efter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Således gjorde Job alltid.

1:6b.JOB.001.006 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan.

1:7b.JOB.001.007 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

1:8b.JOB.001.008 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.

1:9b.JOB.001.009 Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet?

1:10b.JOB.001.010 Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans hjorder har bredt sig vidt utover i landet.

1:11b.JOB.001.011 Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

1:12b.JOB.001.012 Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

1:13b.JOB.001.013 Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus,

1:14b.JOB.001.014 da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløide, og aseninnene beitet tett ved;

1:15b.JOB.001.015 da kom sabeerne over dem og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

1:16b.JOB.001.016 Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og drengene og brente dem op, bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

1:17b.JOB.001.017 Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte sig i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og drengene hugg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

1:18b.JOB.001.018 Mens han ennu talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus;

1:19b.JOB.001.019 da kom det med ett en sterk storm fra hin side ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt sammen over de unge folk, og de omkom, og bare jeg alene slapp unda, så jeg kunde melde dig det.

1:20b.JOB.001.020 Da reiste Job sig og sønderrev sin kappe og klipte håret av sitt hode og kastet sig ned på jorden og tilbad

1:21b.JOB.001.021 og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet!

1:22b.JOB.001.022 Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.

2

2:1b.JOB.002.001 Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte sig frem for Herren, og blandt dem kom også Satan og stilte sig frem for Herren.

2:2b.JOB.002.002 Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden.

2:3b.JOB.002.003 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham.

2:4b.JOB.002.004 Men Satan svarte Herren: Hud for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv.

2:5b.JOB.002.005 Men rekk bare ut din hånd og rør ved hans ben og hans kjøtt! Da vil han visselig si dig farvel like i ditt ansikt.

2:6b.JOB.002.006 Da sa Herren til Satan: Se, han er i din hånd; spar bare hans liv!

2:7b.JOB.002.007 Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde bylder fra fotsålen til issen.

2:8b.JOB.002.008 Og han tok sig et potteskår og skrapte sig med, der han satt midt i asken.

2:9b.JOB.002.009 Da sa hans hustru til ham: Holder du dig ennu like ulastelig? Si Gud farvel og dø!

2:10b.JOB.002.010 Men han svarte: Du taler som en av de uforstandige kvinner; skal vi bare ta imot det gode av Gud og ikke også det onde? Under alt dette syndet Job ikke med sine leber.

2:11b.JOB.002.011 Da Jobs tre venner fikk høre om all denne ulykke som var kommet over ham, kom de fra hver sitt hjemsted: Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham.

2:12b.JOB.002.012 Men da de så op et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv op imot himmelen, ned over sine hoder.

2:13b.JOB.002.013 Og de satt hos ham på jorden i syv dager og syv netter, og ingen talte et ord til ham; for de så at hans pine var såre stor.

3

3:1b.JOB.003.001 Derefter oplot Job sin munn og forbannet den dag han blev født.

3:2b.JOB.003.002 Job tok til orde og sa:

3:3b.JOB.003.003 Til grunne gå den dag da jeg blev født, og den natt som sa: Et guttebarn er undfanget!

3:4b.JOB.003.004 Måtte den dag bli til mørke! Måtte Gud i det høie ikke spørre efter den, og intet lys stråle over den!

3:5b.JOB.003.005 Gid mørke og dødsskygge må kreve den tilbake, gid skyer må leire sig over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den!

3:6b.JOB.003.006 Den natt - måtte mulm ta den! Den glede sig ikke blandt årets dager, den komme ikke med i måneders tall!

3:7b.JOB.003.007 Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde det jubel i den!

3:8b.JOB.003.008 Måtte de som forbanner dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane frem Leviatan!

3:9b.JOB.003.009 Gid dens demrings stjerner må bli mørke! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øielokk -

3:10b.JOB.003.010 fordi den ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møie for mine øine.

3:11b.JOB.003.011 Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks i fødselsstunden?

3:12b.JOB.003.012 Hvorfor tok knær imot mig, og hvorfor bryster som jeg kunde die?

3:13b.JOB.003.013 For da kunde jeg nu ligge og hvile; jeg kunde sove og hadde da ro -

3:14b.JOB.003.014 sammen med konger og jordens styrere, som bygget sig ruiner,

3:15b.JOB.003.015 eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv;

3:16b.JOB.003.016 eller jeg var nu ikke til, likesom et nedgravd, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset.

3:17b.JOB.003.017 Der har de ugudelige holdt op å rase, og der hviler de trette.

3:18b.JOB.003.018 Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst.

3:19b.JOB.003.019 Liten og stor er der like, og trælen er fri for sin herre.

3:20b.JOB.003.020 Hvorfor gir han* den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, / {* Gud.}

3:21b.JOB.003.021 dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter efter den ivrigere enn efter skjulte skatter,

3:22b.JOB.003.022 dem som gleder sig like til jubel, som fryder sig når de finner en grav -

3:23b.JOB.003.023 til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter?

3:24b.JOB.003.024 For mine sukk er blitt mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet.

3:25b.JOB.003.025 For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer mig, og det jeg gruer for, det kommer over mig.

3:26b.JOB.003.026 Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile - det kommer alltid ny uro.

4

4:1b.JOB.004.001 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

4:2b.JOB.004.002 Om en prøvde å tale et ord til dig, vilde du da ta det ille op? Men hvem kan vel holde sine ord tilbake?

4:3b.JOB.004.003 Du har selv vist mange til rette, og maktløse hender styrket du;

4:4b.JOB.004.004 dine ord reiste den snublende op, og synkende knær gjorde du sterke.

4:5b.JOB.004.005 Men nu, når det gjelder dig selv, blir du utålmodig, når det rammer dig, blir du forferdet.

4:6b.JOB.004.006 Er ikke din gudsfrykt din tillit, din ulastelige ferd ditt håp?

4:7b.JOB.004.007 Tenk efter: Hvem omkom uskyldig, og hvor gikk rettskafne til grunne?

4:8b.JOB.004.008 Efter det jeg har sett, har de som pløide urett og sådde nød, også høstet det.

4:9b.JOB.004.009 De omkom for Guds ånde, og for hans vredes pust blev de til intet.

4:10b.JOB.004.010 Løvens brøl og dens fryktelige røst hørtes ikke lenger, og ungløvenes tenner blev knust.

4:11b.JOB.004.011 Løven omkom av mangel på rov, og løvinnens unger blev adspredt.

4:12b.JOB.004.012 Og til mig stjal sig et ord; det lød for mitt øre som en hvisken,

4:13b.JOB.004.013 under skiftende tanker ved nattlige syner, når dyp søvn faller på menneskene.

4:14b.JOB.004.014 Frykt og beven kom over mig, så alle mine ben tok til å skjelve.

4:15b.JOB.004.015 Og en ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste sig.

4:16b.JOB.004.016 Den blev stående, men jeg skjelnet ikke klart hvorledes den så ut - det var en skikkelse som stod der for mine øine; jeg hørte en stille susen og en røst:

4:17b.JOB.004.017 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper?

4:18b.JOB.004.018 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil*, / {* d.e. ufullkommenhet.}

4:19b.JOB.004.019 hvor meget mere da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.

4:20b.JOB.004.020 Fra morgen til aften - så er de sønderslått; uten at nogen akter på det, går de til grunne for alltid.

4:21b.JOB.004.021 Blir ikke teltsnoren dradd ut* hos dem? De dør, men ikke i visdom. / {* så deres jordiske telt (2KO 5, 1.) faller sammen.}

5

5:1b.JOB.005.001 Rop du bare! Er det vel nogen som svarer dig? Og til hvem av de hellige vil du vende dig?

5:2b.JOB.005.002 For harme slår dåren ihjel, og vrede dreper den tåpelige.

5:3b.JOB.005.003 Jeg så en dåre skyte røtter; men med ett måtte jeg rope ve over hans bolig.

5:4b.JOB.005.004 Hans barn var uten hjelp; de blev trådt ned i porten, og det var ingen som frelste dem.

5:5b.JOB.005.005 De hungrige åt op hans avling, ja, midt ut av torner hentet de den, og snaren lurte på hans gods.

5:6b.JOB.005.006 For ikke skyter ulykke op av støvet, og møie spirer ikke frem av jorden;

5:7b.JOB.005.007 men mennesket fødes til møie, likesom ildens gnister flyver høit i været.

5:8b.JOB.005.008 Men jeg vilde* vende mig til Gud og overlate min sak til ham, / {* om jeg var i ditt sted.}

5:9b.JOB.005.009 han som gjør store, uransakelige ting, under uten tall,

5:10b.JOB.005.010 som sender regn utover jorden og lar vann strømme utover markene,

5:11b.JOB.005.011 som ophøier de ringe og lar de sørgende nå frem til frelse,

5:12b.JOB.005.012 som gjør de kløktiges råd til intet, så deres hender ikke får utrettet noget som varer,

5:13b.JOB.005.013 han som fanger de vise i deres kløkt og lar de listiges råd bli forhastet;

5:14b.JOB.005.014 om dagen støter de på mørke, og om middagen famler de som om natten.

5:15b.JOB.005.015 Og således frelser han den fattige fra sverdet, fra deres munn og fra den sterkes hånd,

5:16b.JOB.005.016 og det blir håp for den ringe, og ondskapen må lukke sin munn.

5:17b.JOB.005.017 Ja, salig er det menneske Gud refser, og den Allmektiges tukt må du ikke akte ringe!

5:18b.JOB.005.018 For han sårer, og han forbinder; han slår, og hans hender læger.

5:19b.JOB.005.019 I seks trengsler skal han berge dig, og i den syvende skal intet ondt røre dig.

5:20b.JOB.005.020 I hungersnød frir han dig fra døden og i krig fra sverdets vold.

5:21b.JOB.005.021 For tungens svepe skal du være skjult, og du skal ikke frykte når ødeleggelsen kommer.

5:22b.JOB.005.022 Ødeleggelse og hunger skal du le av, og for jordens ville dyr skal du ikke frykte;

5:23b.JOB.005.023 for med markens stener står du i pakt, og markens ville dyr holder fred med dig.

5:24b.JOB.005.024 Og du skal få se at ditt telt er trygt, og ser du over din eiendom, skal du intet savne.

5:25b.JOB.005.025 Og du skal få se at din ætt blir tallrik, og dine efterkommere som jordens urter.

5:26b.JOB.005.026 Du skal i fullmoden alder gå i graven, likesom kornbånd føres inn sin tid.

5:27b.JOB.005.027 Se, dette er det vi har utgransket, og således er det. Hør det og merk dig det!

6

6:1b.JOB.006.001 Da tok Job til orde og sa:

6:2b.JOB.006.002 Gid min gremmelse blev veid, og min ulykke samtidig lagt på vekten!

6:3b.JOB.006.003 For nu er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse.

6:4b.JOB.006.004 For den Allmektiges piler sitter i mig, og min ånd drikker deres gift; Guds redsler stiller sig op imot mig.

6:5b.JOB.006.005 Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt fôr?

6:6b.JOB.006.006 Hvem vil ete det som det ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite?

6:7b.JOB.006.007 Det byr mig imot å røre ved det*; det er for mig som utskjemt mat. / {* d.e. ved mine lidelser.}

6:8b.JOB.006.008 Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud vilde opfylle mitt håp!

6:9b.JOB.006.009 Og måtte det behage Gud å knuse mig, å slippe løs sin hånd og avskjære min livstråd!

6:10b.JOB.006.010 Da hadde jeg ennu en trøst, og jeg skulde springe av glede midt i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet den Helliges ord.

6:11b.JOB.006.011 Hvad kraft har jeg, så jeg kunde holde ut, og hvad blir enden med mig, så jeg kunde være tålmodig?

6:12b.JOB.006.012 Er da min kraft som stenens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber?

6:13b.JOB.006.013 Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er ikke all utsikt til frelse fratatt mig?

6:14b.JOB.006.014 Den ulykkelige burde møte kjærlighet hos sin venn, selv om han opgir frykten for den Allmektige.

6:15b.JOB.006.015 Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann skyller over,

6:16b.JOB.006.016 som er grumset av is, og som det skjuler sig sne i;

6:17b.JOB.006.017 men på den tid de treffes av solens glød, tørkes de ut; når det blir hett, svinner de bort.

6:18b.JOB.006.018 Karavaner som er på veien til dem, bøier av; de drar op i ørkenen og omkommer.

6:19b.JOB.006.019 Temas karavaner speidet efter dem, Sjebas reisefølger satte sitt håp til dem;

6:20b.JOB.006.020 de blev til skamme, fordi de stolte på dem; de kom dit og blev skuffet.

6:21b.JOB.006.021 Således er I nu blitt til intet; I ser ulykken og blir redde.

6:22b.JOB.006.022 Har jeg vel bedt eder at I skulde gi mig noget eller bruke noget av eders gods til beste for mig,

6:23b.JOB.006.023 at I skulde frelse mig av fiendens hånd og løskjøpe mig fra voldsmenn?

6:24b.JOB.006.024 Lær mig, så skal jeg tie, og vis mig hvori jeg har faret vill!

6:25b.JOB.006.025 Hvor kraftige er ikke rettsindige ord! Men hvad gagn er det i en refselse fra eder?

6:26b.JOB.006.026 Tenker I på å refse ord? Ord av en fortvilet mann hører jo vinden til.

6:27b.JOB.006.027 Endog om en farløs kunde I kaste lodd og kjøpslå om eders venn.

6:28b.JOB.006.028 Men gjør nu så vel å se på mig! Skulde jeg vel ville lyve eder midt op i ansiktet?

6:29b.JOB.006.029 Vend om, la det ikke skje urett! Vend om, jeg har ennu rett i dette.

6:30b.JOB.006.030 Er det urett på min tunge, eller skulde min gane ikke merke hvad som er ondt?

7

7:1b.JOB.007.001 Er ikke et menneskes liv på jorden en krigstjeneste, og hans dager som en dagarbeiders dager?

7:2b.JOB.007.002 Lik en træl som higer efter skygge, og lik en dagarbeider som venter på sin lønn,

7:3b.JOB.007.003 således har jeg fått i eie måneder fulle av nød, og møiefulle netter er falt i min lodd.

7:4b.JOB.007.004 Når jeg legger mig, da sier jeg: Når skal jeg stå op? Og lang blir aftenen, og jeg blir trett av å kaste mig hit og dit inntil morgenlysningen.

7:5b.JOB.007.005 Mitt kjøtt er klædd med makk og med skorper som av jord; min hud skrukner og brister.

7:6b.JOB.007.006 Mine dager farer hurtigere avsted enn en veverskyttel, og de svinner bort uten håp.

7:7b.JOB.007.007 Kom i hu at mitt liv er et pust! Aldri mere skal mitt øie se noget godt.

7:8b.JOB.007.008 Den som nu ser mig, skal ikke mere få øie på mig; når dine øine søker efter mig, er jeg ikke mere.

7:9b.JOB.007.009 En sky blir borte og farer avsted; således er det med den som farer ned til dødsriket - han stiger ikke op derfra,

7:10b.JOB.007.010 han vender ikke mere tilbake til sitt hus, og hans sted kjenner ham ikke lenger.

7:11b.JOB.007.011 Så vil da heller ikke jeg legge bånd på min munn; jeg vil tale i min ånds trengsel, jeg vil klage i min sjels bitre smerte.

7:12b.JOB.007.012 Er jeg et hav eller et havuhyre, siden du setter vakt over mig?

7:13b.JOB.007.013 Når jeg sier: Min seng skal trøste mig, mitt leie skal hjelpe mig å bære min sorg,

7:14b.JOB.007.014 da skremmer du mig med drømmer og forferder mig med syner.

7:15b.JOB.007.015 Derfor foretrekker min sjel å kveles - heller døden enn disse avmagrede ben!

7:16b.JOB.007.016 Jeg er kjed av dette; jeg lever ikke evindelig; la mig være, for mine dager er et pust.

7:17b.JOB.007.017 Hvad er et menneske, at du gir så meget akt på ham og retter dine tanker på ham,

7:18b.JOB.007.018 at du opsøker ham hver morgen og prøver ham hvert øieblikk?

7:19b.JOB.007.019 Hvor lenge skal det vare før du vender dine øine bort fra mig? Vil du ikke slippe mig til jeg får svelget mitt spytt?

7:20b.JOB.007.020 Har jeg syndet, hvad ondt gjorde jeg da mot dig, du menneskevokter? Hvorfor har du gjort mig til skive for dig, så jeg er mig selv til byrde?

7:21b.JOB.007.021 Og hvorfor tilgir du ikke min brøde og forlater mig min misgjerning? For nu må jeg legge mig i støvet; når du søker mig, er jeg ikke mere.

8

8:1b.JOB.008.001 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

8:2b.JOB.008.002 Hvor lenge vil du tale så? Hvor lenge skal din munns ord være som et veldig vær?

8:3b.JOB.008.003 Skulde vel Gud forvende retten, eller den Allmektige forvende rettferdigheten?

8:4b.JOB.008.004 Har dine sønner syndet mot ham, så har han gitt dem deres brøde i vold.

8:5b.JOB.008.005 Hvis du vender dig til Gud og beder den Allmektige om nåde,

8:6b.JOB.008.006 hvis du er ren og opriktig, da vil han våke over dig og gjenreise din rettferds bolig,

8:7b.JOB.008.007 og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.

8:8b.JOB.008.008 For spør bare fremfarne slekter og akt på det som deres fedre har gransket ut

8:9b.JOB.008.009 - for vi er fra igår og vet intet; for en skygge er våre dager på jorden -

8:10b.JOB.008.010 de skal lære dig og si dig det og bære frem ord fra sitt hjerte.

8:11b.JOB.008.011 Vokser sivet op hvor det ikke er myrlendt? Blir starrgresset stort uten vann?

8:12b.JOB.008.012 Ennu står det friskt og grønt og blir ikke skåret; da visner det før alt annet gress.

8:13b.JOB.008.013 Således går det alle dem som glemmer Gud, og den gudløses håp går til grunne;

8:14b.JOB.008.014 hans tillit avskjæres, og det han trøster sig til, er spindelvev.

8:15b.JOB.008.015 Han støtter sig på sitt hus, men det står ikke; han holder sig fast i det, men det står ikke fast.

8:16b.JOB.008.016 Frodig står han der i solens skinn, og hans skudd breder sig ut over hans have;

8:17b.JOB.008.017 om en stenrøs slynger sig hans røtter, mellem stener trenger han sig frem.

8:18b.JOB.008.018 Ryddes han bort fra sitt sted, så kjennes det ikke ved ham, men sier: Jeg har aldri sett dig.

8:19b.JOB.008.019 Se, det er gleden på hans vei, og av mulden spirer andre frem.

8:20b.JOB.008.020 Nei, Gud forkaster ikke en som er ulastelig, og han holder ikke ugudelige ved hånden.

8:21b.JOB.008.021 Ennu vil han fylle din munn med latter og dine leber med jubel.

8:22b.JOB.008.022 De som hater dig, skal klædes med skam, og de ugudeliges telt skal ikke mere finnes.

9

9:1b.JOB.009.001 Da tok Job til orde og sa:

9:2b.JOB.009.002 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?

9:3b.JOB.009.003 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.

9:4b.JOB.009.004 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,

9:5b.JOB.009.005 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,

9:6b.JOB.009.006 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,

9:7b.JOB.009.007 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,

9:8b.JOB.009.008 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,

9:9b.JOB.009.009 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}

9:10b.JOB.009.010 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?

9:11b.JOB.009.011 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.

9:12b.JOB.009.012 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?

9:13b.JOB.009.013 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.

9:14b.JOB.009.014 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,

9:15b.JOB.009.015 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!

9:16b.JOB.009.016 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,

9:17b.JOB.009.017 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,

9:18b.JOB.009.018 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.

9:19b.JOB.009.019 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?

9:20b.JOB.009.020 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.

9:21b.JOB.009.021 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.

9:22b.JOB.009.022 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.

9:23b.JOB.009.023 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.

9:24b.JOB.009.024 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}

9:25b.JOB.009.025 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;

9:26b.JOB.009.026 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.

9:27b.JOB.009.027 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,

9:28b.JOB.009.028 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.

9:29b.JOB.009.029 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?

9:30b.JOB.009.030 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,

9:31b.JOB.009.031 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.

9:32b.JOB.009.032 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;

9:33b.JOB.009.033 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.

9:34b.JOB.009.034 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!

9:35b.JOB.009.035 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}

10

10:1b.JOB.010.001 Min sjel er lei av mitt liv, jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte.

10:2b.JOB.010.002 Jeg vil si til Gud: Fordøm mig ikke, la mig vite hvorfor du strider mot mig!

10:3b.JOB.010.003 Tykkes det dig godt at du undertrykker, at du forkaster det dine hender med omhu har dannet, og lar ditt lys skinne over ugudeliges råd?

10:4b.JOB.010.004 Har du menneskeøine, eller ser du således som et menneske ser?

10:5b.JOB.010.005 Er dine dager som et menneskes dager, eller dine år som en manns dager? -

10:6b.JOB.010.006 siden du søker efter min misgjerning og leter efter min synd,

10:7b.JOB.010.007 enda du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av din hånd.

10:8b.JOB.010.008 Dine hender har dannet mig og gjort mig, helt og i alle deler, og nu vil du ødelegge mig!

10:9b.JOB.010.009 Kom i hu at du har dannet mig som leret, og nu lar du mig atter vende tilbake til støvet!

10:10b.JOB.010.010 Helte du mig ikke ut som melk og lot mig størkne som ost?

10:11b.JOB.010.011 Med hud og kjøtt klædde du mig, og med ben og sener gjennemvevde du mig.

10:12b.JOB.010.012 Liv og miskunnhet har du gitt mig, og din varetekt har vernet om min ånd.

10:13b.JOB.010.013 Og dette* gjemte du i ditt hjerte, jeg vet at dette hadde du i sinne: / {* det som opregnes JBS 10, 14 fg.}

10:14b.JOB.010.014 Syndet jeg, så vilde du vokte på mig og ikke frikjenne mig for min misgjerning;

10:15b.JOB.010.015 var jeg skyldig, da ve mig, men var jeg uskyldig, skulde jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øie;

10:16b.JOB.010.016 og hevet det sig dog, så vilde du jage efter mig som en løve, og atter vise dig forunderlig mot mig;

10:17b.JOB.010.017 du vilde føre nye vidner mot mig og øke din harme mot mig, sende alltid nye hærflokker mot mig.

10:18b.JOB.010.018 Hvorfor lot du mig utgå av mors liv? Jeg skulde ha opgitt ånden, og intet øie skulde ha sett mig;

10:19b.JOB.010.019 jeg skulde ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulde jeg ha vært båret til graven.

10:20b.JOB.010.020 Er ikke mine dager få? - Han holde op! Han la mig være, så jeg kan bli litt glad,

10:21b.JOB.010.021 før jeg går bort for ikke å vende tilbake, bort til mørkets og dødsskyggens land,

10:22b.JOB.010.022 et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!

11

11:1b.JOB.011.001 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

11:2b.JOB.011.002 Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

11:3b.JOB.011.003 Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

11:4b.JOB.011.004 Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

11:5b.JOB.011.005 Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

11:6b.JOB.011.006 og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

11:7b.JOB.011.007 Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

11:8b.JOB.011.008 Himmelhøi er den*, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du? / {* d.e. Guds visdom.}

11:9b.JOB.011.009 Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

11:10b.JOB.011.010 Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

11:11b.JOB.011.011 For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

11:12b.JOB.011.012 og selv en uvettig mann får forstand*, og et ungt villesel blir født til menneske. / {* når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.}

11:13b.JOB.011.013 Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

11:14b.JOB.011.014 er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

11:15b.JOB.011.015 ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

11:16b.JOB.011.016 for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

11:17b.JOB.011.017 Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

11:18b.JOB.011.018 Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

11:19b.JOB.011.019 Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

11:20b.JOB.011.020 Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.

12

12:1b.JOB.012.001 Da tok Job til orde og sa:

12:2b.JOB.012.002 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.

12:3b.JOB.012.003 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?

12:4b.JOB.012.004 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.

12:5b.JOB.012.005 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.

12:6b.JOB.012.006 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}

12:7b.JOB.012.007 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,

12:8b.JOB.012.008 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.

12:9b.JOB.012.009 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,

12:10b.JOB.012.010 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?

12:11b.JOB.012.011 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?

12:12b.JOB.012.012 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.

12:13b.JOB.012.013 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.

12:14b.JOB.012.014 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.

12:15b.JOB.012.015 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.

12:16b.JOB.012.016 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.

12:17b.JOB.012.017 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.

12:18b.JOB.012.018 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.

12:19b.JOB.012.019 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.

12:20b.JOB.012.020 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.

12:21b.JOB.012.021 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.

12:22b.JOB.012.022 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.

12:23b.JOB.012.023 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.

12:24b.JOB.012.024 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;

12:25b.JOB.012.025 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.

13

13:1b.JOB.013.001 Se, alt sammen har mitt øie sett, mitt øre hørt og merket sig.

13:2b.JOB.013.002 Det I vet, vet også jeg; jeg står ikke tilbake for eder.

13:3b.JOB.013.003 Men jeg vil tale til den Allmektige, og jeg har lyst til å rettferdiggjøre mig for Gud.

13:4b.JOB.013.004 Men I spinner løgn sammen, I er alle dårlige læger.

13:5b.JOB.013.005 Gid I vilde tie stille! Det skulde bli regnet eder til visdom.

13:6b.JOB.013.006 Hør nu på min tilrettevisning og merk på refselsene fra mine leber!

13:7b.JOB.013.007 Vil I tale urett til forsvar for Gud, og vil I til hans forsvar tale svik?

13:8b.JOB.013.008 Vil I ta hans parti, eller vil I være sakførere for Gud?

13:9b.JOB.013.009 Vil det gå eder godt når han ransaker eder, eller vil I narre ham, som en narrer et menneske?

13:10b.JOB.013.010 Han vil tukte eder, om I i lønndom tar parti for ham.

13:11b.JOB.013.011 Vil ikke hans høihet forferde eder, og redselen for ham falle over eder?

13:12b.JOB.013.012 Eders tankesprog er askesprog; eders skanser* blir til skanser av ler. / {* d.e. bevisgrunner.}

13:13b.JOB.013.013 Ti, la mig være, så jeg kan tale, så får det komme over mig hvad det vil!

13:14b.JOB.013.014 Hvorfor skulde jeg bære mitt kjøtt mellem mine tenner*? Jeg vil legge mitt liv i min hånd**. / {* søke å redde mitt liv.} / {** sette det på spill.}

13:15b.JOB.013.015 Se, han vil drepe mig - jeg venter på ham; jeg vil bare rettferdiggjøre mine veier for hans åsyn.

13:16b.JOB.013.016 Også det skal bli mig til frelse; for ingen gudløs kommer for hans åsyn.

13:17b.JOB.013.017 Hør da nøie på mitt ord og la min forklaring trenge inn i eders ører!

13:18b.JOB.013.018 Se, jeg har saken i orden; jeg vet jeg skal få rett.

13:19b.JOB.013.019 Hvem er den som vil gå i rette med mig? Ja, da vil jeg tie og opgi ånden.

13:20b.JOB.013.020 Bare to ting må du ikke gjøre mot mig, da skal jeg ikke skjule mig for ditt åsyn:

13:21b.JOB.013.021 Ta din hånd bort fra mig, og la ikke dine redsler forferde mig!

13:22b.JOB.013.022 Så kall da, og jeg skal svare; eller la mig tale, og svar du mig!

13:23b.JOB.013.023 Hvor mange misgjerninger og synder har jeg? La mig få vite min brøde og min synd!

13:24b.JOB.013.024 Hvorfor skjuler du ditt åsyn og holder mig for din fiende?

13:25b.JOB.013.025 Vil du skremme et bortblåst blad og forfølge det tørre strå? -

13:26b.JOB.013.026 siden du idømmer mig så hårde lidelser og lar mig arve min ungdoms misgjerninger

13:27b.JOB.013.027 og setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier og drar en ring om mine fotsåler,

13:28b.JOB.013.028 og dette gjør du mot en som tæres bort som makk-ett tre, som et klædebon møllet har ett.

14

14:1b.JOB.014.001 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

14:2b.JOB.014.002 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

14:3b.JOB.014.003 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

14:4b.JOB.014.004 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

14:5b.JOB.014.005 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

14:6b.JOB.014.006 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

14:7b.JOB.014.007 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

14:8b.JOB.014.008 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

14:9b.JOB.014.009 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

14:10b.JOB.014.010 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

14:11b.JOB.014.011 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

14:12b.JOB.014.012 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

14:13b.JOB.014.013 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14:14b.JOB.014.014 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

14:15b.JOB.014.015 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

14:16b.JOB.014.016 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

14:17b.JOB.014.017 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

14:18b.JOB.014.018 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

14:19b.JOB.014.019 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

14:20b.JOB.014.020 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

14:21b.JOB.014.021 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

14:22b.JOB.014.022 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.

15

15:1b.JOB.015.001 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

15:2b.JOB.015.002 Svarer vel en vis mann med en kunnskap som bare er vind, og fyller han sitt indre med stormvær?

15:3b.JOB.015.003 Vil han vel forsvare sin sak med ord som ikke nytter, og med tale hvormed han intet utretter?

15:4b.JOB.015.004 Du nedbryter endog gudsfrykten og svekker andakten for Guds åsyn;

15:5b.JOB.015.005 for din synd legger ordene i din munn, og du velger falske menns tale.

15:6b.JOB.015.006 Din egen munn domfeller dig, ikke jeg; dine leber vidner mot dig.

15:7b.JOB.015.007 Blev du født først av alle mennesker, eller kom du til verden før alle haugene var til?

15:8b.JOB.015.008 Har du vært tilhører i Guds lønnlige råd og der tilranet dig visdom?

15:9b.JOB.015.009 Hvad vet du som vi ikke vet? Hvad forstår du som er ukjent for oss?

15:10b.JOB.015.010 Det er blandt oss en som er både gammel og gråhåret, rikere på dager enn din far.

15:11b.JOB.015.011 Er Guds trøsteord for lite for dig, og et ord som er talt i saktmodighet til dig?

15:12b.JOB.015.012 Hvorfor lar du dig rive med av ditt hjerte, og hvorfor gnistrer dine øine? -

15:13b.JOB.015.013 siden du vender din vrede mot Gud og lar ordene strømme fra din munn.

15:14b.JOB.015.014 Hvad er et menneske, at han skulde være ren, og en som er født av en kvinne, at han skulde være rettferdig?

15:15b.JOB.015.015 Endog på sine hellige stoler han ikke, og himlene er ikke rene i hans øine,

15:16b.JOB.015.016 langt mindre da en vederstyggelig, en fordervet, en mann som drikker urett som vann*. / {* d.e. er like så begjærlig efter å gjøre urett som den tørstige er efter vann.}

15:17b.JOB.015.017 Jeg vil kunngjøre dig noget, hør på mig! Hvad jeg har sett, det vil jeg fortelle,

15:18b.JOB.015.018 det som vise menn forkynner og ikke har dulgt, det som de mottok fra sine fedre,

15:19b.JOB.015.019 til hvem landet alene var gitt, og blandt hvem ingen fremmed hadde draget igjennem.

15:20b.JOB.015.020 En ugudelig lever i angst alle sine dager, og få i tall er de år som er gjemt for voldsmannen.

15:21b.JOB.015.021 Redselstoner lyder i hans ører; midt i freden kommer ødeleggeren over ham.

15:22b.JOB.015.022 Han tror ikke han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til å falle for sverdet.

15:23b.JOB.015.023 Han flakker om efter brød og spør: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag står ferdig ved hans side .

15:24b.JOB.015.024 Nød og trengsel forferder ham; den overvelder ham, lik en stridsrustet konge,

15:25b.JOB.015.025 fordi han rakte ut sin hånd mot Gud og våget å trosse den Allmektige,

15:26b.JOB.015.026 stormet frem mot ham med opreist nakke, med sine skjolds tette tak,

15:27b.JOB.015.027 fordi han dekket sitt ansikt med sin fedme og la fett på sin lend

15:28b.JOB.015.028 og bodde i ødelagte byer, i hus hvor ingen skulde bo, og som var bestemt til å bli grusdynger.

15:29b.JOB.015.029 Han blir ikke rik, og hans gods varer ikke ved, og hans grøde luter ikke mot jorden.

15:30b.JOB.015.030 Han slipper ikke ut av mørket; ildslue skal tørke hans kvister, og han skal komme bort ved hans* munns ånde. / {* Guds. JBS 4, 9. JES 11, 4.}

15:31b.JOB.015.031 Ei sette han sin lit til det som forgjengelig er! Da narrer han sig selv, for bare forgjengelighet blir hans vederlag.

15:32b.JOB.015.032 Før hans dag kommer, blir det opfylt, og hans gren grønnes ikke.

15:33b.JOB.015.033 Han blir som et vintre som mister sine druer før de er modne, og som et oljetre som feller sine blomster;

15:34b.JOB.015.034 for den gudløses hus er ufruktbart, og ild fortærer deres telter som lar sig underkjøpe.

15:35b.JOB.015.035 De undfanger ulykke og føder nød, og deres morsliv fostrer svik.

16

16:1b.JOB.016.001 Da tok Job til orde og sa:

16:2b.JOB.016.002 Jeg har hørt meget som dette; I er plagsomme trøstere alle sammen.

16:3b.JOB.016.003 Blir det aldri ende på de vindige ord? Eller hvad egger dig til å svare?

16:4b.JOB.016.004 Også jeg kunde tale som I; om I var i mitt sted, kunde jeg sette ord sammen mot eder, og jeg kunde ryste på hodet over eder;

16:5b.JOB.016.005 jeg kunde styrke eder med min munn*, og mine lebers medynk kunde stille eders smerte. / {* d.e. med tomme ord.}

16:6b.JOB.016.006 Om jeg taler, stilles ikke min smerte, og lar jeg det være, hvad lindring får jeg da?

16:7b.JOB.016.007 Ja, nu har han trettet mig ut; du har ødelagt hele mitt hus.

16:8b.JOB.016.008 Og du grep mig fatt - det blev et vidne mot mig; min magerhet stod op imot mig, like i mitt åsyn vidnet den mot mig.

16:9b.JOB.016.009 Hans vrede sønderrev mig og forfulgte mig; han skar tenner imot mig; som min motstander hvesset han sine øine mot mig.

16:10b.JOB.016.010 De* spilet op sin munn mot mig, med hån slo de mine kinnben; alle slo de sig sammen mot mig. / {* mine fiender, JBS 16, 11.}

16:11b.JOB.016.011 Gud gir mig i urettferdige folks vold og styrter mig i ugudelige menneskers hender.

16:12b.JOB.016.012 Jeg levde i ro; da sønderbrøt han mig, han grep mig i nakken og sønderknuste mig, han satte mig op til skive for sig.

16:13b.JOB.016.013 Hans skyttere kringsatte mig, han kløvde mine nyrer uten barmhjertighet; han øste ut min galle på jorden.

16:14b.JOB.016.014 Han rev i mig rift på rift; han stormet mot mig som en kjempe.

16:15b.JOB.016.015 Jeg har sydd sekk om min hud og stukket mitt horn i støvet*; / {* d.e. opgitt min makt og høihet.}

16:16b.JOB.016.016 mitt ansikt er rødt av gråt, og over mine øielokk ligger det dødsskygge.

16:17b.JOB.016.017 Og dog er det ingen urett i mine hender, og min bønn er ren.

16:18b.JOB.016.018 Å jord, dekk ikke mitt blod*, og måtte det ikke være noget sted hvor mitt skrik stanser! / {* JES 26, 21. 1MO 4, 10.}

16:19b.JOB.016.019 Selv nu har jeg mitt vidne i himmelen og i det høie en som kan stadfeste mine ord.

16:20b.JOB.016.020 Stadig spotter mine venner mig; mot Gud skuer gråtende mitt øie,

16:21b.JOB.016.021 at han må la mannen få rett i hans strid med Gud og menneskebarnet rett mot hans næste;

16:22b.JOB.016.022 for få år vil det gå før jeg vandrer den vei som jeg ikke vender tilbake.

17

17:1b.JOB.017.001 Min ånd* er brutt, mine dager utslukket; bare graver har jeg for mig. {* livskraft.}

17:2b.JOB.017.002 Sannelig, spott omgir mig på alle kanter, og mitt øie må dvele ved deres trettekjære ferd.

17:3b.JOB.017.003 Så sett nu et pant, gå i borgen for mig hos dig selv! Hvem skulde ellers gi mig håndslag*? / {* d.e. gå i borgen for mig, OSP 6, 1; 11, 15.}

17:4b.JOB.017.004 Du har jo lukket deres hjerte for innsikt; derfor vil du ikke la dem vinne.

17:5b.JOB.017.005 Den som forråder venner, så de blir til bytte*, hans barns øine skal tæres bort. / {* for sine forfølgere.}

17:6b.JOB.017.006 Jeg er satt til et ordsprog for folk; jeg er en mann som blir spyttet i ansiktet.

17:7b.JOB.017.007 Mitt øie er sløvt av gremmelse, og alle mine lemmer er som en skygge.

17:8b.JOB.017.008 Rettskafne forferdes over dette, og den skyldfrie harmes over den gudløse;

17:9b.JOB.017.009 men den rettferdige holder fast ved sin vei, og den som har rene hender, får enn mere kraft.

17:10b.JOB.017.010 Men I - kom bare igjen alle sammen! Jeg finner dog ikke nogen vismann blandt eder.

17:11b.JOB.017.011 Mine dager er faret forbi, mine planer sønderrevet - mitt hjertes eiendom!

17:12b.JOB.017.012 Natt gjør de til dag, lyset, sier de, er nærmere enn det mørke som ligger like for mig.

17:13b.JOB.017.013 Når jeg håper på dødsriket som mitt hus, reder i mørket mitt leie,

17:14b.JOB.017.014 roper til graven: Du er min far, til makken: Du er min mor og min søster,

17:15b.JOB.017.015 hvor er da mitt håp? Mitt håp - hvem øiner det?

17:16b.JOB.017.016 Til dødsrikets bommer farer de* ned, på samme tid som jeg går til hvile i støvet. / {* mine forhåpninger.}

18

18:1b.JOB.018.001 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

18:2b.JOB.018.002 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

18:3b.JOB.018.003 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

18:4b.JOB.018.004 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

18:5b.JOB.018.005 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

18:6b.JOB.018.006 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

18:7b.JOB.018.007 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

18:8b.JOB.018.008 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

18:9b.JOB.018.009 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

18:10b.JOB.018.010 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

18:11b.JOB.018.011 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

18:12b.JOB.018.012 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

18:13b.JOB.018.013 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

18:14b.JOB.018.014 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

18:15b.JOB.018.015 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

18:16b.JOB.018.016 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

18:17b.JOB.018.017 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18:18b.JOB.018.018 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

18:19b.JOB.018.019 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

18:20b.JOB.018.020 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

18:21b.JOB.018.021 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.

19

19:1b.JOB.019.001 Da tok Job til orde og sa:

19:2b.JOB.019.002 Hvor lenge vil I bedrøve min sjel og knuse mig med ord?

19:3b.JOB.019.003 Det er nu tiende gang I håner mig og ikke skammer eder ved å krenke mig.

19:4b.JOB.019.004 Har jeg virkelig faret vill, da blir min villfarelse min egen sak.

19:5b.JOB.019.005 Vil I virkelig ophøie eder over mig og vise mig at min vanære har rammet mig med rette?

19:6b.JOB.019.006 Så vit da at Gud har gjort mig urett og satt sitt garn omkring mig!

19:7b.JOB.019.007 Se, jeg roper: Vold! - men jeg får intet svar; jeg skriker om hjelp, men det er ingen rett å få.

19:8b.JOB.019.008 Min vei har han stengt, så jeg ikke kommer frem, og over mine stier legger han mørke.

19:9b.JOB.019.009 Min ære har han avklædd mig og tatt bort kronen fra mitt hode.

19:10b.JOB.019.010 Han bryter mig ned på alle kanter, så jeg går til grunne, og han rykker op mitt håp som et tre.

19:11b.JOB.019.011 Han lar sin vrede brenne mot mig og akter mig som sin fiende.

19:12b.JOB.019.012 Hans hærflokker kommer alle sammen og rydder sig vei mot mig, og de leirer sig rundt om mitt telt.

19:13b.JOB.019.013 Mine brødre har han drevet langt bort fra mig, og mine kjenninger er blitt aldeles fremmede for mig.

19:14b.JOB.019.014 Mine nærmeste holder sig borte, og mine kjente har glemt mig.

19:15b.JOB.019.015 Mine husfolk og mine tjenestepiker akter mig for en fremmed; jeg er en utlending i deres øine.

19:16b.JOB.019.016 Kaller jeg på min tjener, så svarer han ikke; med egen munn må jeg bønnfalle ham.

19:17b.JOB.019.017 Min ånde er motbydelig for min hustru, og min vonde lukt for min mors sønner.

19:18b.JOB.019.018 Endog barn forakter mig; vil jeg reise mig, så taler de mot mig.

19:19b.JOB.019.019 Alle mine nærmeste venner avskyr mig, og de jeg elsket, har vendt sig mot mig.

19:20b.JOB.019.020 Mine ben trenger ut gjennem min hud og mitt kjøtt, og bare tannhinnen er ennu urørt på mig.

19:21b.JOB.019.021 Forbarm eder, forbarm eder over mig, I mine venner! For Guds hånd har rørt ved mig.

19:22b.JOB.019.022 Hvorfor forfølger I mig likesom Gud og blir ikke mette av mitt kjøtt?

19:23b.JOB.019.023 Men gid mine ord måtte bli opskrevet! Gid de måtte bli optegnet i en bok,

19:24b.JOB.019.024 ja, med jerngriffel og bly for evig bli hugget inn i sten!

19:25b.JOB.019.025 Men jeg - jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet.

19:26b.JOB.019.026 Og efterat denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud,

19:27b.JOB.019.027 han som jeg skal skue, mig til gode, han som mine øine skal se og ikke nogen fremmed - mine nyrer tæres bort i mitt liv*. / {* av lengsel herefter, 2KO 5, 2.}

19:28b.JOB.019.028 Når I sier: Hvor vi skal forfølge ham! - I har jo funnet skylden hos mig -

19:29b.JOB.019.029 så frykt for sverdet! For vrede er en synd som er hjemfalt til sverd. Dette sier jeg forat I skal tenke på at det kommer en dom.

20

20:1b.JOB.020.001 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

20:2b.JOB.020.002 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

20:3b.JOB.020.003 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

20:4b.JOB.020.004 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

20:5b.JOB.020.005 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

20:6b.JOB.020.006 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

20:7b.JOB.020.007 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

20:8b.JOB.020.008 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

20:9b.JOB.020.009 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

20:10b.JOB.020.010 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

20:11b.JOB.020.011 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

20:12b.JOB.020.012 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

20:13b.JOB.020.013 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

20:14b.JOB.020.014 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

20:15b.JOB.020.015 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

20:16b.JOB.020.016 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

20:17b.JOB.020.017 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

20:18b.JOB.020.018 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

20:19b.JOB.020.019 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

20:20b.JOB.020.020 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

20:21b.JOB.020.021 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

20:22b.JOB.020.022 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

20:23b.JOB.020.023 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

20:24b.JOB.020.024 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

20:25b.JOB.020.025 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

20:26b.JOB.020.026 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

20:27b.JOB.020.027 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

20:28b.JOB.020.028 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

20:29b.JOB.020.029 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.

21

21:1b.JOB.021.001 Da tok Job til orde og sa:

21:2b.JOB.021.002 Hør aktsomt på mitt ord og la dette være den trøst I yder mig!

21:3b.JOB.021.003 Tål mig, så jeg kan få tale, og når jeg har talt, kan du spotte.

21:4b.JOB.021.004 Mon min klage gjelder et menneske? Eller hvorfor skulde min ånd ikke bli utålmodig?

21:5b.JOB.021.005 Vend eder til mig og bli forferdet og legg hånd på munn!

21:6b.JOB.021.006 Kommer jeg det i hu, så forferdes jeg, og mitt kjød gripes av skjelving.

21:7b.JOB.021.007 Hvorfor blir de ugudelige i live, blir gamle og tiltar endog i velmakt?

21:8b.JOB.021.008 De ser sine barn trives omkring sig, og sine efterkommere har de for sine øine.

21:9b.JOB.021.009 Deres hus er sikre mot redsler, og Guds ris kommer ikke over dem.

21:10b.JOB.021.010 Hans okse parrer sig og spiller ikke, hans ku kalver og kaster ikke i utide.

21:11b.JOB.021.011 De slipper sine barn ut som småfeet, og deres smågutter hopper omkring.

21:12b.JOB.021.012 De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd.

21:13b.JOB.021.013 De lever sine dager i lykke, og i et øieblikk farer de ned til dødsriket.

21:14b.JOB.021.014 Og dog sa de til Gud: Vik fra oss! Vi har ikke lyst til å kjenne dine veier.

21:15b.JOB.021.015 Hvad er den Allmektige, at vi skulde tjene ham, og hvad gagn skulde vi ha av å vende oss til ham med bønn?

21:16b.JOB.021.016 Ja*, men deres lykke står ikke i deres egen hånd. - **De ugudeliges tanker er langt fra mine tanker. / {* vil I si.} / {** Her begynner Jobs svar.}

21:17b.JOB.021.017 Hvor ofte utslukkes vel de ugudeliges lampe, og hvor ofte hender det at ulykke kommer over dem? Hvor ofte tildeler han dem vel smerter i sin vrede?

21:18b.JOB.021.018 Hvor ofte blir de vel som strå for vinden, som agner stormen fører bort?

21:19b.JOB.021.019 Men Gud* gjemmer hans straff til hans barn. - **Ja, men han burde straffe ham selv, så han fikk kjenne det. / {* vil I si.} / {** Dette er Jobs svar.}

21:20b.JOB.021.020 Med egne øine burde han få se sin undergang, og av den Allmektiges vrede burde han få drikke selv.

21:21b.JOB.021.021 For hvad bryr han sig om sitt hus efter sin død, når hans måneders tall er ute?

21:22b.JOB.021.022 Vil nogen lære Gud visdom, han som dømmer de høieste*? / {* d.e. englene.}

21:23b.JOB.021.023 Den ene dør midt i sin velmakt, helt trygg og rolig;

21:24b.JOB.021.024 hans kar var fulle av melk, og margen i hans ben var saftfull.

21:25b.JOB.021.025 Den andre dør med sorg i hjertet og har aldri nytt nogen lykke.

21:26b.JOB.021.026 Begge ligger de i støvet, og makk dekker dem.

21:27b.JOB.021.027 Se, jeg kjenner eders tanker og de onde råd hvormed I gjør urett mot mig;

21:28b.JOB.021.028 for I sier: Hvor er tyrannens hus, og hvor er det telt de ugudelige bor i?

21:29b.JOB.021.029 Har I aldri spurt dem som har faret vidt omkring? Og I vil vel ikke forkaste deres vidnesbyrd,

21:30b.JOB.021.030 at den onde spares på ulykkens dag, på vredens dag føres han unda.

21:31b.JOB.021.031 Hvem foreholder ham hans ferd like i hans ansikt? og når han gjør noget, hvem gjengjelder ham det?

21:32b.JOB.021.032 Til graven bæres han med ære, og over gravhaugen holder de vakt.

21:33b.JOB.021.033 Søt er hans hvile i dalens muld, og alle mennesker vandrer i hans spor, og det er ikke tall på dem som har gått foran ham.

21:34b.JOB.021.034 Hvor kan I da trøste mig med så tom en trøst? Av eders svar blir det bare troløshet tilbake.

22

22:1b.JOB.022.001 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:

22:2b.JOB.022.002 Kan vel en mann være til gagn for Gud? Nei, bare sig selv gagner den forstandige.

22:3b.JOB.022.003 Er det til nogen nytte for den Allmektige at du er rettferdig, eller til nogen vinning at du vandrer ulastelig?

22:4b.JOB.022.004 Er det for din gudsfrykts skyld han refser dig eller går i rette med dig?

22:5b.JOB.022.005 Er ikke din ondskap stor og dine misgjerninger uten ende?

22:6b.JOB.022.006 Du tok jo pant av dine brødre uten grunn og drog klærne av de nakne.

22:7b.JOB.022.007 Du gav ikke den trette vann å drikke, og den sultne nektet du brød.

22:8b.JOB.022.008 Men den som gikk frem med vold, han fikk landet i eie, og den som var høit aktet, bodde i det.

22:9b.JOB.022.009 Enker har du latt fare tomhendt, og farløses armer blev knust.

22:10b.JOB.022.010 Derfor er det snarer rundt omkring dig, og en hastig redsel forferder dig.

22:11b.JOB.022.011 Eller ser du ikke mørket og den vannflom som dekker dig?

22:12b.JOB.022.012 Er ikke Gud høi som himmelen? Og se de øverste stjerner, hvor høit de står!

22:13b.JOB.022.013 Og du sier: Hvad vet Gud? Kan han vel dømme gjennem mørket?

22:14b.JOB.022.014 Skyene er et dekke for ham, så han ikke ser noget, og på himmelens hvelving vandrer han.

22:15b.JOB.022.015 Vil du følge den sti som syndens menn vandret på i de gamle dager,

22:16b.JOB.022.016 de som blev bortrykket før tiden, og under hvis føtter grunnen fløt bort som en strøm,

22:17b.JOB.022.017 de menn som sa til Gud: Vik fra oss, og som spurte hvad den Allmektige vel skulde kunne gjøre for dem,

22:18b.JOB.022.018 enda han hadde fylt deres hus med det som var godt? - Men de ugudeliges tanker er lang fra mine tanker. -

22:19b.JOB.022.019 De rettferdige så det* og gledet sig, og de uskyldige spottet dem: / {* JBS 22, 16.}

22:20b.JOB.022.020 Sannelig, våre fiender er tilintetgjort, og ild har fortært deres overflod.

22:21b.JOB.022.021 Forlik dig nu med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times dig.

22:22b.JOB.022.022 Ta imot lærdom av hans munn og legg dig hans ord på hjerte!

22:23b.JOB.022.023 Vender du om til den Allmektige, da skal din lykke bli bygget op igjen; men du må få urett bort fra dine telt.

22:24b.JOB.022.024 Kast ditt gull i støvet og ditt Ofir-gull blandt bekkenes stener!

22:25b.JOB.022.025 Så skal den Allmektige være ditt gull, være som dynger av sølv for dig,

22:26b.JOB.022.026 for da skal du glede dig i den Allmektige og løfte ditt åsyn til Gud.

22:27b.JOB.022.027 Du skal bede til ham, og han skal høre dig, og du skal opfylle dine løfter,

22:28b.JOB.022.028 og setter du dig noget fore, da skal det lykkes for dig, og over dine veier skal det skinne lys;

22:29b.JOB.022.029 når de fører nedover, skal du si: Opover! Han skal frelse den som slår sitt øie ned;

22:30b.JOB.022.030 han skal redde endog den som ikke er uskyldig; ved dine henders renhet skal han bli reddet*. / {* når du beder for ham. 1TI 2, 8. JAK 5 16.}

23

23:1b.JOB.023.001 Da tok Job til orde og sa:

23:2b.JOB.023.002 Ennu idag gjelder min klage for å være gjenstridighet; min hånd hviler dog tungt på mitt sukk*. / {* d.e. jeg søker dog å dempe min klage.}

23:3b.JOB.023.003 Bare jeg visste å finne ham og kunde komme frem til hans trone!

23:4b.JOB.023.004 Jeg skulde legge min sak frem for hans åsyn og fylle min munn med beviser.

23:5b.JOB.023.005 Jeg skulde få vite de ord han vilde svare mig, og merke mig hvad han vilde si til mig.

23:6b.JOB.023.006 Skulde han da med full kraft stride mot mig? Mon ikke just han skulde akte på mine ord?

23:7b.JOB.023.007 Da skulde en rettskaffen mann gå i rette med ham, og jeg skulde slippe fra min dommer for all tid.

23:8b.JOB.023.008 Men går jeg mot øst, så er han ikke der; går jeg mot vest, så blir jeg ikke var ham;

23:9b.JOB.023.009 er han virksom i nord, så ser jeg ham ikke; går han mot syd, så øiner jeg ham ikke.

23:10b.JOB.023.010 For han kjenner den vei jeg holder mig til; prøvde han mig, så skulde jeg gå frem av prøven som gullet.

23:11b.JOB.023.011 Min fot holdt sig i hans spor; jeg fulgte hans vei og bøide ikke av.

23:12b.JOB.023.012 Fra hans lebers bud vek jeg ikke; fremfor min egen lov* aktet jeg på hans munns ord. / {* RMR 7, 23.}

23:13b.JOB.023.013 Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Hvad hans sjel lyster, det gjør han.

23:14b.JOB.023.014 For han fullbyrder det han har fastsatt for mig, og av sådant er det meget hos ham.

23:15b.JOB.023.015 Derfor reddes jeg for ham; tenker jeg på det*, så bever jeg for ham. / {* JBS 23, 14.}

23:16b.JOB.023.016 Og Gud har knekket mitt mot, og den Allmektige har forferdet mig,

23:17b.JOB.023.017 fordi jeg ikke blev rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for mig.

24

24:1b.JOB.024.001 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?

24:2b.JOB.024.002 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.

24:3b.JOB.024.003 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.

24:4b.JOB.024.004 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.

24:5b.JOB.024.005 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.

24:6b.JOB.024.006 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.

24:7b.JOB.024.007 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.

24:8b.JOB.024.008 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.

24:9b.JOB.024.009 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.

24:10b.JOB.024.010 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.

24:11b.JOB.024.011 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.

24:12b.JOB.024.012 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.

24:13b.JOB.024.013 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.

24:14b.JOB.024.014 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.

24:15b.JOB.024.015 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.

24:16b.JOB.024.016 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.

24:17b.JOB.024.017 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.

24:18b.JOB.024.018 Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}

24:19b.JOB.024.019 Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.

24:20b.JOB.024.020 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.

24:21b.JOB.024.021 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.

24:22b.JOB.024.022 Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}

24:23b.JOB.024.023 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.

24:24b.JOB.024.024 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.

24:25b.JOB.024.025 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?

25

25:1b.JOB.025.001 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

25:2b.JOB.025.002 Hos ham er herskermakt og redsel; han skaper fred i sine høie himler.

25:3b.JOB.025.003 Er det tall på hans skarer? Og hvem overstråles ikke av hans lys?

25:4b.JOB.025.004 Hvorledes skulde da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?

25:5b.JOB.025.005 Selv månen skinner ikke klart, og stjernene er ikke rene i hans øine,

25:6b.JOB.025.006 hvor meget mindre da mennesket, den makk, menneskebarnet, det kryp som det er.

26

26:1b.JOB.026.001 Da tok Job til orde og sa:

26:2b.JOB.026.002 Hvor du har hjulpet den avmektige, støttet den kraftløse arm!

26:3b.JOB.026.003 Hvor du har gitt den uvise råd, og hvilket overmål av visdom du har lagt for dagen!

26:4b.JOB.026.004 Hvem har du fremført dine ord for, og hvis ånd har talt gjennem dig?

26:5b.JOB.026.005 Dødsrikets skygger skjelver, vannenes dyp og de som bor i dem.

26:6b.JOB.026.006 Dødsriket ligger åpent for ham og avgrunnen uten dekke.

26:7b.JOB.026.007 Han breder Norden ut over det øde rum, han henger jorden på intet.

26:8b.JOB.026.008 Han binder vannene sammen i sine skyer, og skyene brister ikke under dem.

26:9b.JOB.026.009 Han lukker for sin trone, breder sine skyer over den.

26:10b.JOB.026.010 En grense har han dradd i en ring over vannene, der hvor lyset grenser til mørket.

26:11b.JOB.026.011 Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

26:12b.JOB.026.012 Ved sin kraft oprører han havet, og ved sin forstand knuser han Rahab.

26:13b.JOB.026.013 Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennemborer den lettfarende drage.

26:14b.JOB.026.014 Se, dette er bare utkantene av hans verk; hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden - hvem forstår den?

27

27:1b.JOB.027.001 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

27:2b.JOB.027.002 Så sant Gud lever, som har tatt min rett fra mig, den Allmektige, som har voldt mig bitter sorg

27:3b.JOB.027.003 - for ennu er hele mitt livspust i mig og den Allmektiges ånde i min nese - :

27:4b.JOB.027.004 Mine leber taler ikke urett, og min tunge taler ikke svik.

27:5b.JOB.027.005 Det være langt fra mig å gi eder rett! Inntil jeg opgir ånden, lar jeg ikke min brødefrihet tas fra mig.

27:6b.JOB.027.006 Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte laster mig ikke for nogen av mine dager.

27:7b.JOB.027.007 La min fiende stå der som en ugudelig, og min motstander som en urettferdig!

27:8b.JOB.027.008 For hvad håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?

27:9b.JOB.027.009 Hører vel Gud hans skrik når trengsel kommer over ham?

27:10b.JOB.027.010 Eller kan han glede sig i den Allmektige, kan han påkalle Gud til enhver tid?

27:11b.JOB.027.011 Jeg vil lære eder om Guds hånd; jeg vil ikke dølge hvad den Allmektige har i sinne.

27:12b.JOB.027.012 I har jo alle selv sett det; hvorfor fører I da så tom en tale?

27:13b.JOB.027.013 Dette er det ugudelige menneskes lodd hos Gud og den arv som voldsmennene får av den Allmektige:

27:14b.JOB.027.014 Får han mange barn, så er de hjemfalt til sverdet; hans ætlinger får ikke brød å mette sig med.

27:15b.JOB.027.015 De av dem som slipper unda, legges i graven ved pest, og enkene holder ikke sørgefest over dem.

27:16b.JOB.027.016 Når han dynger op sølv som støv og samler sig klær som lere,

27:17b.JOB.027.017 så blir det de rettferdige som klær sig med det han har samlet, og sølvet skal de skyldfrie dele.

27:18b.JOB.027.018 Som møllet har han bygget sitt hus og som den hytte en markvokter lager sig.

27:19b.JOB.027.019 Rik legger han sig, og intet er tatt bort; han slår sine øine op, og det* er der ikke. / {* det han eide.}

27:20b.JOB.027.020 Som en vannflom innhenter redsler ham, om natten fører en storm ham bort.

27:21b.JOB.027.021 Østenvinden løfter ham op, så han farer avsted, og den blåser ham bort fra hans sted.

27:22b.JOB.027.022 Gud skyter sine piler mot ham og sparer ham ikke; for hans hånd flyr han i hast.

27:23b.JOB.027.023 Folk klapper i hendene og håner ham og piper ham bort fra hans sted.

28

28:1b.JOB.028.001 Sølvet har jo sin grube, og gullet, som renses, sitt finnested;

28:2b.JOB.028.002 jern hentes frem av jorden, og sten smeltes til kobber.

28:3b.JOB.028.003 De gjør ende på mørket, og inn i de innerste kroker gransker de stener som ligger i det sorte mørke;

28:4b.JOB.028.004 de bryter en sjakt langt borte fra menneskers bolig; der ferdes de glemt, dypt under menneskers føtter; der henger de og svever langt borte fra mennesker.

28:5b.JOB.028.005 Av jorden kommer det brød; men inne i den blir alt veltet om som av ild.

28:6b.JOB.028.006 Safiren har sin bolig i dens stener, og gullklumper finnes der.

28:7b.JOB.028.007 Ingen rovfugl kjenner stien dit ned, og intet falkeøie har sett den;

28:8b.JOB.028.008 stolte rovdyr har ikke trådt på den, ingen løve har skredet frem over den.

28:9b.JOB.028.009 På den hårde sten legger de sin hånd, de velter hele fjell om fra grunnen av.

28:10b.JOB.028.010 I berget sprenger de ganger, og allehånde kostelige ting får de se.

28:11b.JOB.028.011 De demmer for dryppet av vannårene og fører skjulte ting frem i lyset.

28:12b.JOB.028.012 Men visdommen hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?

28:13b.JOB.028.013 Intet menneske kjenner dens verd, og den finnes ikke i de levendes land.

28:14b.JOB.028.014 Dypet sier: I mig er den ikke, og havet sier: Den er ikke hos mig.

28:15b.JOB.028.015 Den kan ikke kjøpes for kostelig gull, og dens pris ikke opveies med sølv.

28:16b.JOB.028.016 Den opveies ikke med Ofirs gull, med den dyre onyks og safir.

28:17b.JOB.028.017 Gull og glass kommer ikke op imot den, og en kan ikke bytte den til sig for kar av fint gull.

28:18b.JOB.028.018 Koraller og krystall kan ikke engang nevnes, og det å eie visdom er bedre enn perler.

28:19b.JOB.028.019 Etiopias topas kommer ikke op imot den; den kan ikke opveies med det reneste gull.

28:20b.JOB.028.020 Hvor kommer da visdommen fra? Og hvor har forstanden sin bolig?

28:21b.JOB.028.021 Den er dulgt for alle levendes øine, den er skjult for himmelens fugler;

28:22b.JOB.028.022 avgrunnen og døden sier: Bare et frasagn om den er kommet oss for øre.

28:23b.JOB.028.023 Gud kjenner veien til den, og han vet hvor den har sin bolig.

28:24b.JOB.028.024 For hans øie når til jordens ender; allting under himmelen ser han.

28:25b.JOB.028.025 Da han fastsatte vindens vekt og gav vannet dets mål,

28:26b.JOB.028.026 da han satte en lov for regnet og en vei for lynstrålen,

28:27b.JOB.028.027 da så han visdommen og åpenbarte den, da lot han den stå frem og utforsket den.

28:28b.JOB.028.028 Og han sa til mennesket: Se, å frykte Herren, det er visdom, og å fly det onde er forstand.

29

29:1b.JOB.029.001 Og Job blev ved å fremføre sin visdomstale og sa:

29:2b.JOB.029.002 Å, om jeg hadde det som i fordums måneder, som i de dager da Gud vernet om mig,

29:3b.JOB.029.003 da hans lampe skinte over mitt hode, da jeg ved hans lys vandret gjennem mørket,

29:4b.JOB.029.004 slik som jeg hadde det i min modne manndoms dager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt,

29:5b.JOB.029.005 da den Allmektige ennu var med mig, og jeg hadde mine barn omkring mig,

29:6b.JOB.029.006 da mine føtter badet sig i melk, og berget ved mitt hus lot bekker av olje strømme frem!

29:7b.JOB.029.007 Når jeg gikk op til porten i byen og inntok mitt sete på torvet,

29:8b.JOB.029.008 da drog de unge sig unda ved synet av mig, og de gråhårede reiste sig og blev stående;

29:9b.JOB.029.009 høvdinger lot være å tale og la hånden på sin munn;

29:10b.JOB.029.010 de fornemme tidde stille, og deres tunge blev hengende ved ganen.

29:11b.JOB.029.011 Enhver som hørte om mig, priste mig lykkelig, og hver den som så mig, gav mig lovord.

29:12b.JOB.029.012 For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde.

29:13b.JOB.029.013 Den som var sin undergang nær, velsignet mig, og enkens hjerte fikk jeg til å juble.

29:14b.JOB.029.014 Jeg klædde mig i rettferdighet, og den opslo sin bolig i mig; rettsinn bar jeg som kappe og hue.

29:15b.JOB.029.015 Øine var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte.

29:16b.JOB.029.016 En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.

29:17b.JOB.029.017 Jeg knuste den urettferdiges kjever og rev byttet bort fra hans tenner.

29:18b.JOB.029.018 Jeg tenkte da: I mitt rede skal jeg få dø, og mine dager skal bli tallrike som sand.

29:19b.JOB.029.019 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener.

29:20b.JOB.029.020 Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd.

29:21b.JOB.029.021 Mig hørte de på, de ventet og lyttet i taushet til mitt råd.

29:22b.JOB.029.022 Når jeg hadde talt, tok de ikke til orde igjen, og min tale dryppet ned over dem.

29:23b.JOB.029.023 De ventet på min tale som på regn, de åpnet sin munn som for vårregn.

29:24b.JOB.029.024 Når de var motløse, smilte jeg til dem, og mitt åsyns lys kunde de ikke formørke.

29:25b.JOB.029.025 Fikk jeg lyst til å gå til dem, da satt jeg der som høvding og tronte som en konge i sin krigerskare, lik en som trøster de sørgende.

30

30:1b.JOB.030.001 Men nu ler de av mig, de som er yngre av år enn jeg, hvis fedre jeg aktet så ringe at jeg ikke vilde sette dem blandt mine fehunder.

30:2b.JOB.030.002 Hvad hjelp kunde jeg også ha av dem, de som har mistet all manndomskraft?

30:3b.JOB.030.003 De er uttæret av nød og sult; de gnager på den tørre mo, som allerede igår var ørk og øde;

30:4b.JOB.030.004 de plukker melde innunder buskene, og gyvelbuskens røtter er deres brød.

30:5b.JOB.030.005 Fra menneskenes samfund jages de ut; folk roper efter dem som efter tyver.

30:6b.JOB.030.006 I fryktelige kløfter må de bo, i huler i jord og berg.

30:7b.JOB.030.007 Mellem buskene skriker de, i neslekratt samler de sig,

30:8b.JOB.030.008 barn av dårer og æreløse folk, pisket ut av landet.

30:9b.JOB.030.009 Og nu er jeg blitt til en spottesang og et ordsprog for dem.

30:10b.JOB.030.010 De avskyr mig, holder sig langt borte fra mig, og mitt ansikt sparer de ikke for spytt;

30:11b.JOB.030.011 for de har løst sine tøiler og ydmyket mig, og bislet har de kastet av for mine øine.

30:12b.JOB.030.012 Ved min høire side reiser deres yngel sig; mine føtter støter de bort og legger sine ulykkesveier mot mig.

30:13b.JOB.030.013 De bryter op min sti, de gjør hvad de kan for å ødelegge mig, de som selv ingen hjelper har.

30:14b.JOB.030.014 Som gjennem en vid revne kommer de; gjennem nedstyrtende murer velter de sig frem.

30:15b.JOB.030.015 Redsler har vendt sig mot mig, som stormen forfølger de min ære, og som en sky er min velferd faret bort.

30:16b.JOB.030.016 Og nu utøser min sjel sig i mig; trengsels dager holder mig fast.

30:17b.JOB.030.017 Natten gjennemborer mine ben, så de faller av, og min verk og pine hviler ikke.

30:18b.JOB.030.018 Ved Guds store kraft er det blitt slik med mig at min klædning ikke er til å kjenne igjen; den henger tett omkring mig som kraven på min underkjortel.

30:19b.JOB.030.019 Han har kastet mig ut i skarnet, så jeg er blitt lik støv og aske.

30:20b.JOB.030.020 Jeg skriker til dig, men du svarer mig ikke; jeg står der, og du bare ser på mig.

30:21b.JOB.030.021 Du er blitt grusom mot mig, med din sterke hånd forfølger du mig.

30:22b.JOB.030.022 Du løfter mig op i stormen, du lar mig fare avsted, og du lar mig forgå i dens brak;

30:23b.JOB.030.023 for jeg vet at du fører mig til døden, til den bolig hvor alt levende samles.

30:24b.JOB.030.024 Dog, rekker ikke mennesket ut sin hånd når alt synker i grus? Skriker han ikke om hjelp når han er kommet i ulykke?

30:25b.JOB.030.025 Gråt jeg ikke selv over den som hadde hårde dager? Sørget ikke min sjel over den fattige?

30:26b.JOB.030.026 For jeg ventet godt, men det kom ondt; jeg håpet på lys, men det kom mørke.

30:27b.JOB.030.027 Mine innvoller koker og er ikke stille; trengsels dager er kommet over mig.

30:28b.JOB.030.028 Sort går jeg omkring, men ikke av solens hete; midt iblandt folk reiser jeg mig og roper om hjelp.

30:29b.JOB.030.029 Jeg er blitt en bror av sjakaler og en stallbror av strutser.

30:30b.JOB.030.030 Min hud er sort og faller av mig, og mine ben er brent av hete.

30:31b.JOB.030.031 Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage.

31

31:1b.JOB.031.001 En pakt hadde jeg gjort med mine øine, at jeg ikke skulde se på en jomfru.

31:2b.JOB.031.002 Hvad lodd vilde jeg ellers få av Gud i himmelen, eller hvad arv av den Allmektige i det høie?

31:3b.JOB.031.003 Rammer ikke fordervelse den urettferdige, og ulykke dem som gjør det onde?

31:4b.JOB.031.004 Ser ikke han mine veier, og teller han ikke alle mine skritt?

31:5b.JOB.031.005 Dersom jeg har faret frem med falskhet, og min fot har hastet til svik

31:6b.JOB.031.006 - la Gud veie mig på rettferds vektskål, og han skal se at jeg er uten skyld -

31:7b.JOB.031.007 dersom mine skritt har bøid av fra veien, og mitt hjerte har fulgt mine øine, og dersom der er nogen flekk på mine hender,

31:8b.JOB.031.008 gid da en annen må ete det jeg har sådd, og gid det jeg har plantet, må rykkes op med rot!

31:9b.JOB.031.009 Dersom mitt hjerte har latt sig dåre for en kvinnes skyld, og jeg har luret ved min næstes dør,

31:10b.JOB.031.010 gid da min hustru må male korn* for en annen, og andre menn bøie sig over henne! / {* 2MO 11, 5.}

31:11b.JOB.031.011 For slikt er en skjenselsdåd, det er en misgjerning, hjemfalt til dom;

31:12b.JOB.031.012 det er en ild som fortærer like til avgrunnen; alt mitt gods skulde den gjøre ende på.

31:13b.JOB.031.013 Har jeg krenket min træls og min trælkvinnes rett, når de hadde nogen trette med mig?

31:14b.JOB.031.014 Hvad skulde jeg da gjøre om Gud stod op, og hvad skulde jeg svare ham om han gransket saken?

31:15b.JOB.031.015 Har ikke han som skapte mig i mors liv, skapt også dem, og har ikke en og den samme dannet oss i mors liv?

31:16b.JOB.031.016 Har jeg nektet fattigfolk det de ønsket, og latt enkens øine tæres bort?

31:17b.JOB.031.017 Har jeg ett mitt brød alene, så den farløse ikke fikk ete av det?

31:18b.JOB.031.018 Nei, fra min ungdom av vokste han op hos mig som hos en far, og fra min mors liv av førte jeg henne* ved hånden. / {* enken, JBS 31, 16.}

31:19b.JOB.031.019 Har jeg kunnet se en ulykkelig uten klær eller en fattig uten et plagg å ha på sig?

31:20b.JOB.031.020 Måtte ikke hans lender velsigne mig, fordi han fikk varme sig med ull av mine får?

31:21b.JOB.031.021 Har jeg løftet min hånd mot den farløse, fordi jeg var viss på å få medhold i retten?

31:22b.JOB.031.022 Gid da min skulder må falle fra sitt ledd, og min arm bli brutt løs fra sin skål!

31:23b.JOB.031.023 For Guds straff fylte mig med redsel, og mot hans velde maktet jeg intet.

31:24b.JOB.031.024 Har jeg satt mitt håp til gullet og sagt til gullklumpen: Du er min tillit?

31:25b.JOB.031.025 Har jeg gledet mig fordi min rikdom blev stor, og fordi min hånd vant mig meget gods?

31:26b.JOB.031.026 Når jeg så sollyset, hvorledes det strålte, og månen, hvor herlig den skred frem,

31:27b.JOB.031.027 blev da mitt hjerte dåret i lønndom, så jeg sendte dem håndkyss*? / {* så jeg gjorde mig skyldig i avgudsdyrkelse.}

31:28b.JOB.031.028 Nei, også det vilde være en misgjerning, hjemfalt til dom; for da hadde jeg fornektet Gud i det høie.

31:29b.JOB.031.029 Har jeg gledet mig ved min fiendes uferd og jublet når ulykken rammet ham?

31:30b.JOB.031.030 Nei, jeg tillot ikke min munn å synde ved å forbanne ham og ønske ham døden.

31:31b.JOB.031.031 Må ikke mine husfolk vidne at enhver fikk mette sig ved mitt bord?

31:32b.JOB.031.032 Aldri måtte en fremmed ligge utenfor mitt hus om natten; jeg åpnet mine dører for den veifarende.

31:33b.JOB.031.033 Har jeg, som mennesker pleier, skjult mine synder og dulgt min misgjerning i min barm,

31:34b.JOB.031.034 fordi jeg fryktet den store mengde og var redd for de fornemme slekters forakt, så jeg tidde stille og ikke gikk ut av min dør?

31:35b.JOB.031.035 Å, om jeg hadde nogen som vilde høre på mig! Se, her er min underskrift*, la den Allmektige svare mig! Å, om jeg hadde det skrift min motpart har satt op! / {* mitt underskrevne innlegg i saken.}

31:36b.JOB.031.036 Sannelig, jeg skulde ta det på min skulder, jeg skulde feste det til mitt hode som en krone;

31:37b.JOB.031.037 jeg skulde gjøre ham regnskap for alle mine skritt, som en fyrste skulde jeg møte ham.

31:38b.JOB.031.038 Dersom min aker skriker over mig, og alle dens furer gråter,

31:39b.JOB.031.039 dersom jeg har fortæret dens grøde uten betaling og utslukket dens eiers liv,

31:40b.JOB.031.040 gid det da må vokse torner på min aker istedenfor hvete og ugress istedenfor bygg! Her ender Jobs ord.

32

32:1b.JOB.032.001 De tre menn svarte ikke Job mere, fordi han var rettferdig i sine egne øine.

32:2b.JOB.032.002 Da optendtes Elihus vrede - han stammet fra Bus* og var sønn av Barak'el, av Rams ætt. Mot Job optendtes hans vrede, fordi han holdt sig selv for å være rettferdig for Gud, / {* 1MO 22, 21.}

32:3b.JOB.032.003 og mot hans tre venner optendtes hans vrede, fordi de ikke fant noget svar og allikevel dømte Job skyldig.

32:4b.JOB.032.004 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre av år enn han.

32:5b.JOB.032.005 Da nu Elihu så at det ikke var noget svar i de tre menns munn, da optendtes hans vrede.

32:6b.JOB.032.006 Så tok da Elihu, sønn av Barak'el, busitten, til orde og sa: Jeg er ung av år, og I er gråhårede; derfor holdt jeg mig tilbake og torde ikke uttale for eder hvad jeg vet.

32:7b.JOB.032.007 Jeg tenkte: La alderen tale og de mange år forkynne visdom!

32:8b.JOB.032.008 Dog, det er menneskets ånd og den Allmektiges åndepust som gjør forstandig.

32:9b.JOB.032.009 De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hvad rett er.

32:10b.JOB.032.010 Derfor sier jeg: Hør nu på mig! Også jeg vil uttale hvad jeg vet.

32:11b.JOB.032.011 Jeg ventet på eders ord, jeg lyttet efter forstandig tale fra eder, mens I grundet på hvad I skulde si.

32:12b.JOB.032.012 Jeg gav akt på eder; men det var ingen av eder som gjendrev Job, ingen som svarte på hans ord.

32:13b.JOB.032.013 Si ikke: Vi har funnet visdom hos ham; bare Gud kan få bukt med ham, ikke noget menneske!

32:14b.JOB.032.014 Han har jo ikke rettet sin tale mot mig, og med eders ord vil jeg ikke svare ham.

32:15b.JOB.032.015 De er forferdet og svarer ikke mere; ordene er blitt borte for dem.

32:16b.JOB.032.016 Skal jeg vente, fordi de ikke taler, fordi de står der og ikke svarer mere?

32:17b.JOB.032.017 Også jeg vil nu svare for min del; også jeg vil uttale hvad jeg vet.

32:18b.JOB.032.018 For jeg er full av ord; ånden i mitt indre driver mig.

32:19b.JOB.032.019 Mitt indre er som innestengt vin; som nyfylte skinnsekker vil det revne.

32:20b.JOB.032.020 Jeg vil tale, så jeg kan få luft; jeg vil åpne mine leber og svare.

32:21b.JOB.032.021 Jeg vil ikke ta parti for nogen, og jeg vil ikke smigre for noget menneske;

32:22b.JOB.032.022 for jeg forstår ikke å smigre; ellers kunde min skaper lett rykke mig bort.

33

33:1b.JOB.033.001 Men hør nu, Job, på min tale og lytt til alle mine ord!

33:2b.JOB.033.002 Se, jeg har åpnet mine leber, allerede taler min tunge i min munn.

33:3b.JOB.033.003 Ærlige og opriktige er mine ord, og hvad jeg vet, skal mine leber uttale likefrem.

33:4b.JOB.033.004 Guds Ånd har skapt mig, og den Allmektiges ånde holder mig live.

33:5b.JOB.033.005 Hvis du kan, så svar mig! Rust dig mot mig, tred frem!

33:6b.JOB.033.006 Se, jeg er din like for Gud, også jeg er dannet av ler.

33:7b.JOB.033.007 Redsel for mig skal ikke overvelde dig, og min myndighet ikke tynge dig.

33:8b.JOB.033.008 Sannelig, du har sagt i mitt nærvær, så lød dine ord som jeg hørte:

33:9b.JOB.033.009 Ren er jeg, uten brøde, plettfri er jeg og fri for misgjerning;

33:10b.JOB.033.010 men Gud søker grunn til fiendskap mot mig, han akter mig for sin uvenn;

33:11b.JOB.033.011 han setter mine føtter i stokken og vokter på alle mine veier.

33:12b.JOB.033.012 Nei, i dette har du ikke rett, svarer jeg dig; Gud er jo større enn et menneske.

33:13b.JOB.033.013 Hvorfor går du i rette med ham? Han svarer jo ikke et eneste ord.

33:14b.JOB.033.014 Men én gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det.

33:15b.JOB.033.015 I drøm, i nattlig syn, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie,

33:16b.JOB.033.016 da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem,

33:17b.JOB.033.017 for å få mennesket til å la sin gjerning fare og for å utrydde overmotet hos mannen,

33:18b.JOB.033.018 for å berge hans sjel fra graven og hans liv fra å rammes av det drepende spyd.

33:19b.JOB.033.019 Mennesket tuktes også med smerter på sitt leie, og en stadig uro går gjennem marg og ben.

33:20b.JOB.033.020 Han vemmes ved brød og hans sjel ved lekker mat.

33:21b.JOB.033.021 Hans kjøtt tæres bort, så en ikke ser det mere, og hans ben, som en før ikke så, ligger bare;

33:22b.JOB.033.022 hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler.

33:23b.JOB.033.023 Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei,

33:24b.JOB.033.024 da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.

33:25b.JOB.033.025 Hans kropp blir da frodigere enn i ungdommen, han blir atter som i sin ungdoms dager.

33:26b.JOB.033.026 Han beder til Gud, og han er ham nådig; han ser Guds åsyn med jubel, og han gir mennesket dets rettferdighet tilbake.

33:27b.JOB.033.027 Han synger for menneskene og sier: Jeg hadde syndet og gjort det rette kroket, men han gjengjeldte mig det ikke;

33:28b.JOB.033.028 han har fridd min sjel fra å fare ned i graven, og mitt liv ser lyset med lyst.

33:29b.JOB.033.029 Se, alt dette gjør Gud to ganger, ja tre, mot en mann

33:30b.JOB.033.030 for å frelse hans sjel fra graven, så han omstråles av de levendes lys.

33:31b.JOB.033.031 Gi akt, Job, hør på mig! Ti, så jeg får tale.

33:32b.JOB.033.032 Har du ord, så svar mig, tal! Jeg vil gjerne gi dig rett.

33:33b.JOB.033.033 Hvis ikke, så hør du på mig! Ti, så jeg får lære dig visdom.

34

34:1b.JOB.034.001 Og Elihu tok atter til orde og sa:

34:2b.JOB.034.002 Hør mine ord, I vise, og lån mig øre, I forstandige!

34:3b.JOB.034.003 Øret prøver jo ord, likesom ganen smaker mat.

34:4b.JOB.034.004 La oss velge det som er rett; la oss sammen søke å finne ut hvad der er godt!

34:5b.JOB.034.005 Job har jo sagt: Jeg er rettferdig, og Gud har tatt min rett fra mig;

34:6b.JOB.034.006 tross min rett skal jeg være en løgner; en drepende pil har rammet mig, enda der ingen brøde er hos mig.

34:7b.JOB.034.007 Hvem er en mann som Job, han som drikker bespottelse som vann* / {* JBS 15, 16.}

34:8b.JOB.034.008 og gir sig i lag med dem som gjør ondt, og søker omgang med ugudelige menn?

34:9b.JOB.034.009 For han har sagt: En mann har intet gagn av at han holder vennskap med Gud.

34:10b.JOB.034.010 Derfor, I forstandige, hør på mig! Det være langt fra Gud å gjøre noget syndig og fra den Allmektige å være urettferdig!

34:11b.JOB.034.011 Han lønner mennesket efter dets gjerninger og gjengjelder mannen efter hans ferd.

34:12b.JOB.034.012 Ja sannelig, Gud gjør ikke noget syndig, og den Allmektige forvender ikke retten.

34:13b.JOB.034.013 Hvem har overgitt jorden til hans varetekt, og hvem har overlatt hele jorderike til ham?

34:14b.JOB.034.014 Dersom han bare vilde tenke på sig selv og dra sin Ånd og sin ånde til sig igjen,

34:15b.JOB.034.015 da skulde alt kjød opgi ånden på én gang, og mennesket bli til støv igjen.

34:16b.JOB.034.016 Men gi nu akt og hør på dette, lytt nøye til mine ord!

34:17b.JOB.034.017 Kan vel en som hater retten, være hersker? Eller tør du fordømme den Rettferdige, den Mektige?

34:18b.JOB.034.018 Sier vel nogen til en konge: Din niding, eller til en fyrste: Du ugudelige?

34:19b.JOB.034.019 Gud tar jo ikke parti for fyrster og akter ikke en rik høiere enn en fattig? De er jo alle hans henders verk.

34:20b.JOB.034.020 I et øieblikk dør de, midt om natten; folket raver og forgår, og den mektige rykkes bort, ikke ved menneskehånd.

34:21b.JOB.034.021 For hans øine vokter på hver manns veier, og han ser alle hans skritt;

34:22b.JOB.034.022 det finnes intet mørke og ingen dødsskygge hvor de som gjør ondt kan skjule sig;

34:23b.JOB.034.023 Gud har ikke nødig å gi lenge akt på en mann før han må møte for Guds dom.

34:24b.JOB.034.024 Han knuser de mektige uten å granske deres sak og setter så andre i deres sted.

34:25b.JOB.034.025 Ja, han kjenner deres gjerninger, og han slår dem ned om natten så de går til grunne.

34:26b.JOB.034.026 Han tukter dem som ugjerningsmenn, på et sted hvor alle kan se det;

34:27b.JOB.034.027 for derfor vek de bort fra ham og aktet ikke på nogen av hans veier,

34:28b.JOB.034.028 forat de skulde la de fattiges skrik komme for ham, forat han skulde høre de undertryktes rop.

34:29b.JOB.034.029 Lar han være å skride inn, hvem tør da fordømme ham? Skjuler han sitt åsyn, hvem får da se ham? Både med et folk og med et enkelt menneske gjør han jo således,

34:30b.JOB.034.030 forat et gudløst menneske ikke skal herske, forat det ikke skal være snarer for folket.

34:31b.JOB.034.031 For har vel et slikt menneske nogensinne sagt til Gud: Jeg har vært overmodig, jeg vil herefter ikke gjøre det som ondt er;

34:32b.JOB.034.032 det jeg ikke ser, det må du lære mig; har jeg gjort urett, så vil jeg ikke gjøre det mere?

34:33b.JOB.034.033 Skulde han vel gjengjelde efter ditt tykke? Du har jo klandret ham*. Så må du velge og ikke jeg, og hvad du vet, får du si. / {* nemlig for hans gjengjeldelse.}

34:34b.JOB.034.034 Forstandige menn vil si til mig, ja hver vismann som hører på mig:

34:35b.JOB.034.035 Job taler uten skjønnsomhet, og hans ord er ikke forstandige.

34:36b.JOB.034.036 Gid Job måtte bli prøvd uavlatelig, fordi han har svart på onde menneskers vis!

34:37b.JOB.034.037 For til sin synd legger han brøde; her iblandt oss klapper han i hendene* og bruker mange ord om Gud. / {* d.e. han håner; JBS 27, 23.}

35

35:1b.JOB.035.001 Og Elihu tok atter til orde og sa:

35:2b.JOB.035.002 Holder du det for rett, du som har sagt: Jeg er rettferdigere enn Gud,

35:3b.JOB.035.003 at du sier: Hvad nytter det mig, hvad gagn har jeg av at jeg ikke synder?

35:4b.JOB.035.004 Jeg vil gi dig svar, og dine venner med dig.

35:5b.JOB.035.005 Vend ditt øie mot himmelen og se, gi akt på skyene høit over dig!

35:6b.JOB.035.006 Om du synder, hvad gjør du ham med det? Og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham?

35:7b.JOB.035.007 Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd?

35:8b.JOB.035.008 Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noget å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.

35:9b.JOB.035.009 Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm.

35:10b.JOB.035.010 Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten*, / {* d.e. i ulykkens natt.}

35:11b.JOB.035.011 han som gir oss forstand fremfor jordens dyr og gjør oss vise fremfor himmelens fugler?

35:12b.JOB.035.012 Da roper de, uten at han svarer, om hjelp mot de ondes overmot.

35:13b.JOB.035.013 Ja visselig, Gud hører ikke på tomme ord, den Allmektige akter ikke på slikt.

35:14b.JOB.035.014 Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må bie på ham.

35:15b.JOB.035.015 Men nu, fordi du ikke gjør det, hjemsøker han dig i sin vrede, og han akter ikke stort på overmodige ord.

35:16b.JOB.035.016 Og Job oplater sin munn med tom tale; han bruker mange ord i sin uforstand.

36

36:1b.JOB.036.001 Og Elihu blev ved og sa:

36:2b.JOB.036.002 Vent litt på mig, så jeg kan få sagt dig min mening! For ennu er der noget å si til forsvar for Gud.

36:3b.JOB.036.003 Jeg vil hente min kunnskap langt borte fra, og jeg vil vise at min skaper har rett.

36:4b.JOB.036.004 For sannelig, mine ord er ikke falske; en mann med fullkommen kunnskap har du for dig.

36:5b.JOB.036.005 Se, Gud er sterk, men han akter ikke nogen ringe; han er sterk i forstandens kraft.

36:6b.JOB.036.006 Han lar ikke en ugudelig leve, og de undertrykte hjelper han til deres rett.

36:7b.JOB.036.007 Han tar ikke sine øine fra de rettferdige, og hos konger på tronen lar han dem sitte all deres tid høit hedret.

36:8b.JOB.036.008 Og om de blir bundet med lenker og fanget i ulykkens snarer,

36:9b.JOB.036.009 så vil han dermed foreholde dem deres gjerninger, deres synder, at de viste sig gjenstridige,

36:10b.JOB.036.010 og åpne deres øre for advarselen og formane dem til å vende om fra det onde.

36:11b.JOB.036.011 Om de da hører og tjener ham, så får de leve sine dager i lykke og sine år i herlighet og glede.

36:12b.JOB.036.012 Hører de ikke, da skal de gjennembores av spydet og omkomme i sin uforstand.

36:13b.JOB.036.013 Men mennesker med gudløst sinn huser vrede; de roper ikke til Gud når han legger dem i bånd*. / {* JBS 36, 8.}

36:14b.JOB.036.014 De dør i ungdommen, og deres liv ender som tempel-bolernes*. / {* 1KG 14, 24.}

36:15b.JOB.036.015 Han frelser de ulykkelige ved deres ulykke og åpner deres øre ved trengselen.

36:16b.JOB.036.016 Også dig lokker han ut av trengselens svelg til en åpen plass hvor det ikke er trangt; og ditt bord skal være fullt av fete retter.

36:17b.JOB.036.017 Men er du full av den ugudeliges brøde, så skal brøde og dom følges at.

36:18b.JOB.036.018 La bare ikke vrede lokke dig til spott, og la ikke den store bot* lokke dig på avvei! / {* d.e. den store trengsel Gud har pålagt dig for dine synders skyld.}

36:19b.JOB.036.019 Kan vel ditt skrik fri dig ut av trengsel, og kan vel alt ditt strev og slit utrette det?

36:20b.JOB.036.020 Stund ikke efter natten, den natt da hele folkeslag blåses bort fra sitt sted!

36:21b.JOB.036.021 Vokt dig, vend dig ikke til synd! For det har du mere lyst til enn til å lide.

36:22b.JOB.036.022 Se, Gud er ophøiet i sin kraft; hvem er en læremester som han?

36:23b.JOB.036.023 Hvem har foreskrevet ham hans vei, og hvem kan si: Du gjorde urett?

36:24b.JOB.036.024 Kom i hu at du ophøier hans gjerning, den som menneskene har sunget om!

36:25b.JOB.036.025 All verden ser på den med lyst; menneskene skuer den langt borte fra.

36:26b.JOB.036.026 Se, Gud er stor, og vi forstår ham ikke; hans års tall er uutgrundelig;

36:27b.JOB.036.027 han drar vanndråper op til sig, og av tåken siler regnet ned;

36:28b.JOB.036.028 fra skyene strømmer det og drypper ned over mange mennesker.

36:29b.JOB.036.029 Kan også nogen forstå hvorledes skyene breder sig ut, hvorledes det braker fra hans telt*? / {* d.e. skyene.}

36:30b.JOB.036.030 Se, han breder ut sitt lys omkring sig og dekker det med havets røtter.* / {* d.e. skyer som stiger op av havets dyp.}

36:31b.JOB.036.031 For således straffer han folkeslag, men gir også føde i overflod.

36:32b.JOB.036.032 Han dekker sine hender med lys og byder det å fare ut mot fienden.

36:33b.JOB.036.033 Hans tordenbrak bærer bud om ham; endog feet varsler når han rykker frem.

37

37:1b.JOB.037.001 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

37:2b.JOB.037.002 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

37:3b.JOB.037.003 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

37:4b.JOB.037.004 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

37:5b.JOB.037.005 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

37:6b.JOB.037.006 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

37:7b.JOB.037.007 Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

37:8b.JOB.037.008 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

37:9b.JOB.037.009 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

37:10b.JOB.037.010 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

37:11b.JOB.037.011 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

37:12b.JOB.037.012 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

37:13b.JOB.037.013 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

37:14b.JOB.037.014 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

37:15b.JOB.037.015 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

37:16b.JOB.037.016 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

37:17b.JOB.037.017 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

37:18b.JOB.037.018 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

37:19b.JOB.037.019 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

37:20b.JOB.037.020 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

37:21b.JOB.037.021 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

37:22b.JOB.037.022 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

37:23b.JOB.037.023 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

37:24b.JOB.037.024 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.

38

38:1b.JOB.038.001 Og Herren svarte Job ut av et stormvær og sa:

38:2b.JOB.038.002 Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand?

38:3b.JOB.038.003 Nuvel, omgjord dine lender som en mann! Så vil jeg spørre dig, og du skal lære mig.

38:4b.JOB.038.004 Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det!

38:5b.JOB.038.005 Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den?

38:6b.JOB.038.006 Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten,

38:7b.JOB.038.007 mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd?

38:8b.JOB.038.008 Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv,

38:9b.JOB.038.009 da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp

38:10b.JOB.038.010 og merket av en grense for det og satte bom og dører

38:11b.JOB.038.011 og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig?

38:12b.JOB.038.012 Har du i dine dager befalt morgenen å bryte frem, har du vist morgenrøden dens sted,

38:13b.JOB.038.013 forat den skulde gripe fatt i jordens ender, og de ugudelige rystes bort fra den?

38:14b.JOB.038.014 Jorden tar da form likesom ler under seglet, og tingene treder frem som et klædebon,

38:15b.JOB.038.015 og de ugudelige unddras sitt lys*, og den løftede arm knuses. / {* d.e. mørket; JBS 24, 17.}

38:16b.JOB.038.016 Er du kommet til havets kilder, og har du vandret på dypets bunn?

38:17b.JOB.038.017 Har dødens porter vist sig for dig, og har du sett dødsskyggens porter?

38:18b.JOB.038.018 Har du sett ut over jordens vidder? Si frem dersom du kjenner alt dette!

38:19b.JOB.038.019 Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket - hvor er dets sted,

38:20b.JOB.038.020 så du kunde hente det frem til dets område, så du kjente stiene til dets hus?

38:21b.JOB.038.021 Du vet det vel; dengang blev du jo født, og dine dagers tall er stort.

38:22b.JOB.038.022 Er du kommet til forrådskammerne for sneen, og har du sett forrådshusene for haglet,

38:23b.JOB.038.023 som jeg har opspart til trengselens tid, til kampens og krigens dag?

38:24b.JOB.038.024 Hvad vei følger lyset når det deler sig, og østenvinden når den spreder sig over jorden?

38:25b.JOB.038.025 Hvem har åpnet renner for regnskyllet og vei for lynstrålen

38:26b.JOB.038.026 for å la det regne over et øde land, over en ørken hvor intet menneske bor,

38:27b.JOB.038.027 for å mette ørk og øde og få gressbunnen til å gro?

38:28b.JOB.038.028 Har regnet nogen far? Eller hvem har avlet duggens dråper?

38:29b.JOB.038.029 Av hvis liv er vel isen gått frem, og himmelens rim - hvem fødte det?

38:30b.JOB.038.030 Vannet blir hårdt som sten, og havets overflate stivner.

38:31b.JOB.038.031 Kan du knytte Syvstjernens bånd, eller kan du løse Orions lenker?

38:32b.JOB.038.032 Kan du føre Dyrekretsens stjernebilleder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger* - kan du styre deres gang? / {* JBS 9, 9.}

38:33b.JOB.038.033 Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?

38:34b.JOB.038.034 Kan din røst nå op til skyen, så en flom av vann dekker dig?

38:35b.JOB.038.035 Kan du sende ut lynene, så de farer avsted, så de sier til dig: Se, her er vi?

38:36b.JOB.038.036 Hvem har lagt visdom i de mørke skyer, eller hvem har lagt forstand i luftsynet?

38:37b.JOB.038.037 Hvem teller skyene med visdom, og himmelens vannsekker - hvem heller vannet ut av dem,

38:38b.JOB.038.038 når støvet flyter sammen til en fast masse, og jordklumpene henger fast ved hverandre?

39

39:1b.JOB.039.001 Jager du rov for løvinnen, og metter du de grådige ungløver,

39:2b.JOB.039.002 når de dukker sig ned i sine huler og ligger på lur i krattet?

39:3b.JOB.039.003 Hvem lar ravnen finne sin mat, når dens unger skriker til Gud og farer hit og dit uten føde?

39:4b.JOB.039.004 Kjenner du tiden når stengjetene føder, og gir du akt på hindenes veer?

39:5b.JOB.039.005 Teller du månedene til de skal bære, og vet du tiden når de føder?

39:6b.JOB.039.006 De bøier sig, føder sine unger og blir fri for sine smerter.

39:7b.JOB.039.007 Deres unger blir kraftige og vokser op ute på marken; de løper bort og kommer ikke tilbake til dem.

39:8b.JOB.039.008 Hvem har gitt villeslet dets frihet, hvem løste dets bånd,

39:9b.JOB.039.009 det som jeg gav ørkenen til hus og saltmoen til bolig?

39:10b.JOB.039.010 Det ler av byens ståk og styr; driverens skjenn slipper det å høre.

39:11b.JOB.039.011 Hvad det leter op på fjellene, er dets beite, og det søker efter hvert grønt strå.

39:12b.JOB.039.012 Har vel villoksen lyst til å tjene dig? Vil den bli natten over ved din krybbe?

39:13b.JOB.039.013 Kan du binde villoksen med rep til furen*? Vil den harve dalene efter dig? / {* d.e. tvinge den til å følge plogfuren.}

39:14b.JOB.039.014 Kan du stole på den, fordi dens kraft er så stor, og kan du overlate den ditt arbeid?

39:15b.JOB.039.015 Kan du lite på at den fører din grøde hjem, og at den samler den til din treskeplass?

39:16b.JOB.039.016 Strutsen flakser lystig med vingene; men viser dens vinger og fjær moderkjærlighet?

39:17b.JOB.039.017 Nei, den overlater sine egg til jorden og lar dem opvarmes i sanden,

39:18b.JOB.039.018 og den glemmer at en fot kan klemme dem itu, og markens ville dyr trå dem i stykker.

39:19b.JOB.039.019 Den er hård mot sine unger, som om de ikke var dens egne; den er ikke redd for at dens møie skal være spilt.

39:20b.JOB.039.020 For Gud nektet den visdom og gav den ingen forstand.

39:21b.JOB.039.021 Men når den flakser i været, ler den av hesten og dens rytter.

39:22b.JOB.039.022 Gir du hesten styrke? Klær du dens hals med bevrende man?

39:23b.JOB.039.023 Lar du den springe som gresshoppen? Dens stolte fnysen er forferdelig.

39:24b.JOB.039.024 Den skraper i jorden og gleder sig ved sin kraft; så farer den frem mot væbnede skarer.

39:25b.JOB.039.025 Den ler av frykten og forferdes ikke, og den vender ikke om for sverd.

39:26b.JOB.039.026 Over den klirrer koggeret, blinkende spyd og lanse.

39:27b.JOB.039.027 Med styr og ståk river den jorden op, og den lar sig ikke stagge når krigsluren lyder.

39:28b.JOB.039.028 Hver gang luren lyder, sier den: Hui! Og langt borte værer den striden, høvedsmenns tordenrøst og hærskrik.

39:29b.JOB.039.029 Skyldes det din forstand at høken svinger sig op og breder ut sine vinger mot Syden?

39:30b.JOB.039.030 Er det på ditt bud at ørnen flyver så høit, og at den bygger sitt rede oppe i høiden?

39:31b.JOB.039.031 Den bor på berget og har nattely der, på tind og nut.

39:32b.JOB.039.032 Derfra speider den efter føde; langt bort skuer dens øine.

39:33b.JOB.039.033 Dens unger drikker blod, og hvor der er lik, der er den.

39:34b.JOB.039.034 Og Herren blev ved å svare Job og sa:

39:35b.JOB.039.035 Vil du som klandrer den Allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud, må svare på dette!

39:36b.JOB.039.036 Da svarte Job Herren og sa:

39:37b.JOB.039.037 Nei, jeg er for ringe; hvad skulde jeg svare dig? Jeg legger min hånd på min munn.

39:38b.JOB.039.038 En gang har jeg talt, men jeg tar ikke mere til orde - ja to ganger, men jeg gjør det ikke mere.

40

40:1b.JOB.040.001 Og Herren svarte Job ut av stormen og sa:

40:2b.JOB.040.002 Omgjord dine lender som en mann! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig.

40:3b.JOB.040.003 Vil du endog gjøre min rettferdighet til intet? Vil du dømme mig skyldig, så du får rett?

40:4b.JOB.040.004 Har du slik en arm som Gud, og kan du tordne med en røst som hans?

40:5b.JOB.040.005 Pryd dig med majestet og høihet og klæ dig i glans og herlighet!

40:6b.JOB.040.006 La din vrede strømme frem og se på alle overmodige og ydmyk dem!

40:7b.JOB.040.007 Se på alle overmodige og bøi dem og tred de ugudelige ned der de står!

40:8b.JOB.040.008 Skjul dem alle i støvet, bind deres ansikter fast i mørket!

40:9b.JOB.040.009 Da skal også jeg prise dig, fordi din høire hånd kan hjelpe dig.

40:10b.JOB.040.010 Se på Behemot*, som jeg har skapt like så vel som dig; den eter gress som en okse. / {* flodhesten.}

40:11b.JOB.040.011 Se hvad kraft den har i sine lender, og hvad styrke den har i sine bukmuskler!

40:12b.JOB.040.012 Den strekker sin hale som en seder; senene i dens lår er sammenslynget.

40:13b.JOB.040.013 Dens ben er som kobberrør, dens knokler som jernstenger.

40:14b.JOB.040.014 Den er den ypperste av Guds skapninger; av sin skaper fikk den sitt sverd*. / {* d.e. dens tenner.}

40:15b.JOB.040.015 Fjellene bærer fôr for den, og alle ville dyr leker der.

40:16b.JOB.040.016 Under lotusbusker hviler den, i ly av rør og siv.

40:17b.JOB.040.017 Lotusbusker gir den tak og skygge, piletrærne ved bekken omgir den.

40:18b.JOB.040.018 Selv om strømmen går stri blir den ikke redd; den er trygg om så en Jordan fosser frem mot dens gap.

40:19b.JOB.040.019 Kan nogen fange den så den ser det? Kan nogen dra en snare gjennem dens nese?

40:20b.JOB.040.020 Kan du dra Leviatan* op med en krok og trykke dens tunge ned med et snøre? / {* krokodillen.}

40:21b.JOB.040.021 Kan du sette en sivline i dens nese og gjennembore dens kjeve med en krok?

40:22b.JOB.040.022 Vil den rette mange ydmyke bønner til dig eller tale blide ord til dig?

40:23b.JOB.040.023 Vil den gjøre en pakt med dig, så du kan få den til din træl for all tid?

40:24b.JOB.040.024 Kan du leke med den som med en fugl og binde den fast for dine små piker?

40:25b.JOB.040.025 Kan et lag av fiskere kjøpslå om den, stykke den ut mellem kjøbmennene?

40:26b.JOB.040.026 Kan du fylle dens hud med spyd og dens hode med harpuner?

40:27b.JOB.040.027 Prøv å legge hånd på den! Den strid skal du komme til å minnes og ikke gjøre det igjen!

40:28b.JOB.040.028 Nei, den som våger slikt, hans håp blir sveket; allerede ved synet av den styrter han til jorden.

41

41:1b.JOB.041.001 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

41:2b.JOB.041.002 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

41:3b.JOB.041.003 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

41:4b.JOB.041.004 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

41:5b.JOB.041.005 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

41:6b.JOB.041.006 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

41:7b.JOB.041.007 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

41:8b.JOB.041.008 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

41:9b.JOB.041.009 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

41:10b.JOB.041.010 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

41:11b.JOB.041.011 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

41:12b.JOB.041.012 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

41:13b.JOB.041.013 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

41:14b.JOB.041.014 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

41:15b.JOB.041.015 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

41:16b.JOB.041.016 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

41:17b.JOB.041.017 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

41:18b.JOB.041.018 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

41:19b.JOB.041.019 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}

41:20b.JOB.041.020 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

41:21b.JOB.041.021 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

41:22b.JOB.041.022 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

41:23b.JOB.041.023 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

41:24b.JOB.041.024 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

41:25b.JOB.041.025 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.

42

42:1b.JOB.042.001 Da svarte Job Herren og sa:

42:2b.JOB.042.002 Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for dig.

42:3b.JOB.042.003 Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forstod, om det som var mig for underlig, og som jeg ikke skjønte.

42:4b.JOB.042.004 Men hør nu, så vil jeg tale! Jeg vil spørre dig, og du skal lære mig.

42:5b.JOB.042.005 Bare hvad ryktet meldte, hadde jeg hørt om dig; men nu har mitt øie sett dig.

42:6b.JOB.042.006 Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.

42:7b.JOB.042.007 Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot dig og dine to venner; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

42:8b.JOB.042.008 Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for eder! Og min tjener Job skal bede for eder; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med eder efter eders uforstand; for I har ikke talt rett om mig, som min tjener Job.

42:9b.JOB.042.009 Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

42:10b.JOB.042.010 Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han bad for sine venner; og Herren øket alt det Job hadde hatt, til det dobbelte.

42:11b.JOB.042.011 Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de gav ham hver en kesitte* og hver en gullring. / {* 1MO 33, 19.}

42:12b.JOB.042.012 Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første*, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. / {* JBS 1, 3; 8, 7.}

42:13b.JOB.042.013 Og han fikk syv sønner og tre døtre.

42:14b.JOB.042.014 Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk.

42:15b.JOB.042.015 Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre.

42:16b.JOB.042.016 Derefter levde Job hundre og firti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd.

42:17b.JOB.042.017 Og Job døde, gammel og mett av dager.